Kommentar

Når de politisk døde våkner | Andreas Slettholm

  • Andreas Slettholm
    Andreas Slettholm
    Kommentator

Ulf Leirstein «er ferdig med sakene», ifølge Moss Avis. Men det er ikke bare opp til ham, mener kommentator Andreas Slettholm. Foto: Heiko Junge, NTB scanpix

Du skal ikke se bort fra at Ulf Leirstein, Kristian Tonning Riise og Trond Giske topper hver sin stortingsliste i 2021. For hvem skal egentlig stoppe dem?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I skyggen av en dansende Trond Giske (Ap) har to andre skandaliserte stortingspolitikere tatt forsiktige steg tilbake i manesjen.

Ulf Leirstein (Frp) var sjefdirigent tidligere i februar, da Viken Frp holdt sitt årsmøte. Kristian Tonning Riise (H) var ordstyrer hos Innlandet Høyre.

Leirstein er mannen som foreslo gruppesex med en da 15 år gammel FpU-er og sendte porno på PDF til unge gutter. En av dem var en 14 år gammel gutt som har beskrevet Leirstein som «en gud og urørlig for oss».

Riise hadde blant annet seksuell omgang med en 16 år gammel, svært beruset jente som har sagt hun var ute av stand til å motsette seg det på et fylkesårsmøte i 2014. Han var også gjenstand for en rekke varsler og bekymringsmeldinger i flere år, uten at det var til hinder for å kapre førsteplassen på stortingslisten til Hedmark Høyre i 2017.

Demonstrerer fortsatt status

Når fylkeslaget anser det naturlig å sette ham til å styre årsmøtet et år etterpå, forteller det at han fortsatt har en posisjon der.

På samme vis: Om det bare hadde vært Sør-Trøndelag Arbeiderparti som skulle ha årsmøte til helgen, ville trolig Giske ha seilt inn som både nestleder og medlem i arbeidsutvalget, dansevideo eller ei. I regionen er det i all hovedsak nordtrønderne som er skeptiske til ham og lager plunder i det sammenslåtte Trøndelag Arbeiderparti.

Heldigvis for både Riise, Giske og Leirstein skal neste stortingsvalg foregå med dagens fylkesinndeling. Det betyr at Giske slipper å forholde seg til Nord-Trøndelag i sin kamp for gjenvalg. Om det er sant at Leirstein er «gud» i Fremskrittspartiet i Østfold, blir hans reise mot sikker plass enklere enn om han måtte kjempe seg frem i hele Viken.

For alle disse har jo kommet dit de er fordi de har solid ryggdekning og støtte lokalt. Den har ikke nødvendigvis raknet, selv om det nasjonale mediebildet skulle tilsi det. Før jul sa Riise til lokalavisen Ringsaker Blad at «det var mange som jobbet for å få meg inn på Stortinget før valget, og nå er det min tur til å gi noe tilbake».

Ulf Leirstein opptrer også flittig i sine lokale medier, der han i januar meldte at han «er ferdig med disse sakene». Begge to svarer «det er altfor tidlig å si noe om» når de blir spurt om gjenvalg til Stortinget.

Det er korrekt svar når man har ambisjoner om gjenvalg til Stortinget.

Les også

Giske-videoen ligner på ingenting, men rammer en mann som har lite å gå på. Politikk er en tillitsbransje | Frank Rossavik

Reagerer på gjenoppstandelse

Både i Høyre og Frp er det folk som reagerer på gjenoppstandelsene. Det skulle være unødvendig å si at det samme gjelder Giske i Arbeiderpartiet.

Men om man mener det er «for tidlig» at Giske, Leirstein og Riise tar sine steg tilbake inn i varmen – når er da tiden eventuelt inne? Det er ikke så lett å svare på. Innerst inne vil nok en del kritikere mene at disse aldri bør søke tillitsverv igjen, i hvert fall ikke på noen stortingsperioder.

Det kan virke strengt, men så er det heller ingen rettighet å få komme tilbake i politikken igjen. Det vanlige er tross alt at man forsvinner ut, selv for langt mindre alvorlige ting.

Hvorfor Leirstein og Riise skal tilbake når for eksempel Roger Ingebrigtsen, Øyvind Halleraker, Saera Khan, Manuela Ramin-Osmundsen og Fatma Jynge forsvant ut, er ikke akkurat selvforklarende.

Begrensede muligheter for sanksjoner

Likevel er sanksjonsmulighetene begrensede. Det norske partisystemet er så desentralisert at partiet sentralt ikke kan gjøre så mye når det kommer til nominasjonsprosessene.

At Riise er ilagt forbud mot å delta på Høyres landsmøte, men settes til å lede årsmøtet lokalt, illustrerer dette.

I teorien er det velgerne som bestemmer, men tradisjonell norsk lærdom er at velgerne bryr seg lite om skandaler når de går til valgurnene.

Nå skal det sies at tradisjonell norsk lærdom også er at skandalene som regel får store konsekvenser for de aktuelle politikerne, og at det kanskje er en årsak til at velgerne tilgir partiene.

Konturene av et nytt mønster

En fersk masteroppgave viser at de aller færreste skandaliserte politikere noensinne gjør comeback på samme nivå eller høyere. Bård Hoksrud og Terje Søviknes, begge Frp, er de eneste eksemplene blant 30 politikere som har måttet gå.

I #metoo-sakene aner man konturene av et nytt mønster, der de skandaliserte politikerne ikke har tenkt å bli liggende nede etter å ha trukket seg.

For partiet som helhet hadde trolig det beste vært om de gjorde nettopp det. Det tar seg dårlig ut om partiene fortsetter å være organisasjoner der ofrene forsvinner ut, mens gjerningsmenn får fortsette.

Men det skal ikke mer til enn et godt grep om det lokale partilaget for å komme tilbake.

Les mer om

  1. Politikk
  2. Giske
  3. Seksuell trakassering
  4. Andreas Slettholm

Flere artikler

  1. POLITIKK
    Publisert:

    Kristian Tonning Riise (H) tar ikke gjenvalg

  2. POLITIKK
    Publisert:

    Trøndelag Ap: Sittende leder Hopsø tar ikke gjenvalg – det kan åpne for Giske-comeback

  3. POLITIKK
    Publisert:

    Solberg: Vanskelig å se for seg renominasjon av Riise

  4. KOMMENTAR
    Publisert:

    Metoo er endelig ankommet Trøndelag

  5. KOMMENTAR
    Publisert:

    2018 ga oss mange grunner til ikke å stole på politikerne. Her er listen.

  6. POLITIKK
    Publisert:

    Giske tar ikke gjenvalg til Stortinget: – Belastningen blir for stor