Kommentar

Kirkemusikkfestivalen viser musikkens myke makt

  • Maren Ørstavik
    Maren Ørstavik

Bassen Iván García fra Venezuela deltok i Jordi Savalls internasjonale musikkprosjekt Les routes des Esclavages - I slavehandelens fotspor - under Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival. Foto: Laila Meyrick

Musikere er ofte opptatt av samfunnsspørsmål og urettferdighet. Men hjelper egentlig musikalsk aktivisme?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

What have they done to the rain, sang Joan Baez i 1962, og omtalte låten som «den mykeste motstandssangen jeg vet om».

Den amerikanske folk-bevegelsen på sekstitallet er blant musikkhistoriens klareste eksempler på kunstnerisk aktivisme. Meningsfellesskap gjennom musikk ble mektig nok til å skape en pasifistisk strømning så sterk at den preget det politiske landskapet gjennom hele tiåret.

Selv Platon var oppmerksom på musikkens radikale krefter, og advarte både mot skumle tonearter og musikalske nyvinninger, som han mente kunne være farlig for den etablerte orden. Men det er vanskelig å peke på de målbare effektene av at Beyonce knytter seg til Black Lives Matter-bevegelsen gjennom musikalske referanser eller at Maja S. K. Ratkje skriver musikk om miljøtrusselen.

Borgerlig selv-tilgivelse

Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival er over for i år, og temaet har som vanlig tatt opp en rekke ubehagelige spørsmål. «I slavehandelens fotspor» rettet i år oppmerksomheten mot den historiske slavehandelen, men også til trafficking, flyktningsituasjonen og systematisk undertrykkelse.

Åpningskonserten med katalanske Jordi Savall var en musikalsk reise gjennom landene involvert i den afrikanske slaveindustrien. Savall er nærmest en kjendis-filantrop, og det meningstunge prosjektet peker mot lignende situasjoner i dag, og er støttet av UNESCO. Likevel hviler det noe håpløst borgerlig over denne formen for musikalsk aktivisme. Den åpner et rom for ettertanke, som igjen tilbyr en form for ufortjent tilgivelse: Det at vi enes om at dette var forferdelig, gjør at publikum får tilgi seg selv, selv om det eneste vi har gjort er å sitte på en benk og lyttet til vakker musikk.

Det kan være fint for den enkelte. Men det gjør lite for de 30 millionene som lever under slavelignende forhold i verden i dag.

  • Les anmeldelsen av Kirkemusikkfestivalens satsing for barn:
Les også

Telemann: musikkeventyr uten drama

Saksofonist Frøy Aagres nye verk «Messe for livets kontraster» ble urfremført under Kirkemusikkfestivalen. Foto: Laila Meyrick

Kroppsliggjøring av følelser

Eller gjør det det? Jazzsaksofonist Frøy Aagres nye «Messe for livets kontraster» for Det norske jentekor, Schola Cantorum, strykere, tangenter og saksofon, er ifølge komponisten inspirert av følelsen av å kjenne sitt eget barn sparke i magen mens hun satt i bestemorens begravelse. Vi som satt i Frogner kirke på urfremføringen ble satt inn i Aagres univers, knyttet til hverandre av usynlige bånd som går gjennom generasjoner og kulturelle tradisjoner.

Aagres musikk inneholder ikke en like klar oppfordring til aktivisme som Savalls. Men ved å skape en kroppsliggjort følelse av fellesskap gjennom musikk, er Aagre med på å understreke hvordan individet henger sammen med kollektivet.

Det er en vag, men vesentlig fornemmelse som i sin ytterste konsekvens kan utgjøre forskjellen mellom handling og ikke-handling overfor urettferdigheter som ikke rammer en selv.

Musikkens mening

En slik fysisk bevegelse stod også i sentrum for Oslo Domkor og Gothic Voices’ konsert onsdag kveld.

Renessansemessen Et ecce terrae motus av Antoine Brumel (ca. 1460-1513) er med sine 12 stemmer blant de tidligste store messene vi kjenner til i dag. Musikken er gjennomsiktig og vanskelig – kanskje faktisk et hakk for vanskelig for disse to ensemblene – men ispedd gregorianske sanger og et nytt stykke av britiske (men norgesbaserte) Andrew Smith, vitner den om et ektefølt ønske om å la musikkens mening skinne gjennom.

Her ligger meningen mer i potensialet for endring enn i en konkret sak – musikken kan i seg selv ryste og skape reaksjon i lytteren. Oppfordringen ligger i følelsen av noe står på spill. Dette er musikk som gjør at publikum går ut og føler at «det haster».

Akkurat hva det er som haster, er opp til hver og en av oss å besvare.

  • Les også:
Les også

Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival tar slaveriet inn i kirkerommet

Å skape endring

Den amerikanske Harvard-professoren Joseph Nye står bak begrepet «soft power», forstått som en måte å få andre til å ville det samme som deg gjennom troverdig og attraktiv overbevisning heller enn gjennom «harde» virkemidler som tvang og betaling. Nyes begrep brukes i dag hyppig i internasjonal politikk, og metoden anvendes kynisk av strategiske statsledere. Samtidig er det en maktform som er åpen for alle, fra internasjonale organisasjoner til lokale institusjoner – til og med for en norsk kirkemusikkfestival.

For hva er det egentlig som skaper endring?

På kort sikt er det maktpersoner som har tilgang til økonomiske og politiske verktøy. Men på lang sikt er det kultur. Felles opplevelser og erfaringer som slår rot i hver enkelt spiller en rolle i hvordan vi identifiserer oss selv og dermed hvordan vi snakker og handler. Det skaper bølger i samfunnet – er de store nok, behøver det ikke være langt mellom kunsten og faktisk endring. Det har historien vist.

Med sin hang til å gå inn i politiske temaer og store, medmenneskelige spørsmål, er det denne makten Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival hvert år insisterer på å utforske. Konsertsituasjonen som et rom for ettertanke, en ukelang meditasjon over den enkeltes mulighet til å føle med andre mennesker gjennom musikk. Festivalen søker ikke å overbevise, men å opplyse om at det ligger en makt her. Hvordan man velger å bruke den er opp til en selv, og det er nettopp denne tilbakeholdenheten som gjør det lett å sympatisere med festivalens overordnede forsvar for de svakeste.

Fra konserten i Frogner kirke med Det norske jentekor, Schola Cantorum og Frøy Aagre. Foto: Laila Meryck

Musikk som politisk verktøy

Kunstmusikken har lenge insistert på sin egen uavhengighet, og har siden etterkrigstiden båret med seg en intens motvilje til å bli brukt som politisk verktøy i den ene eller den andre retningen. Det ligger en viktig maktkritikk i en slik holdning. Musikken skal ikke være et tilgjengelig propagandaverktøy for manipulative ledere, slik for eksempel Wagner ble for Hitler.

Samtidig ligger det store muligheter i å drive nennsom politisk programmering slik Kirkemusikkfestivalen gjør. Høyt kunstnerisk nivå lar festivalen drive troverdig og attraktiv overbevisning – en musikalsk samling av troppene. Det viser hvordan musikken i seg selv potensielt kan være breddfull av makt – myk makt.

Les mer om

  1. Musikk
  2. Oslo
  3. Kultur
  4. Klassisk musikk

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Disse fire konsertene bør du få med deg på Kirkemusikkfestivalen

  2. KULTUR

    Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival tar slaveriet inn i kirkerommet

  3. KULTUR

    Anmeldelse av Kverndokk og Ratkje: Musikk om hjerte, smerte og klimaangst

  4. KULTUR

    Dette er høydepunktene under Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival i helgen

  5. KOMMENTAR

    Kommentar: «Sjansespill å sende Rybak til Eurovision»

  6. KOMMENTAR

    Elin Ørjasæter: Boken om Aker skulle aldri vært utgitt.