Kommentar

Politisk påvirkning er gammelt, men dette er nytt: Nå vandrer makten mellom PR-bransjen og regjeringskontorene | Harald Stanghelle

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

Statsminister Erna Solberg (H) og nyutnevnt justisminister Tor Mikkel Wara (Frp) på Slottsplassen. Foto: Poppe, Cornelius / NTB scanpix

Tor Mikkel Waras regjeringsdebut har gjenopplivet debatten om påvirkningsbransjens lukkede rom.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I Stortinget ligger et SV-forslag som innebærer at nye statsråder og statssekretærer må være åpne om sin yrkesfortid. Det skulle jo egentlig bare mangle. Åpenhet er ikke bare en kvalitet ved et demokratisk samfunn. Det er en forutsetning for at et samfunn er virkelig demokratisk.

Likevel strittes det i mot. Nå er det Solberg-regjeringen som skal si sitt før Stortinget tar endelig stilling til forslaget. Blir det vedtatt får våre viktigste politikere opplysningsplikt om sine oppdrag i de to siste årene før regjeringsdøren åpnet seg for dem.

Et nytt fenomen

Det er noe nesten helt nytt at det i Norge skulle være behov for en slik regel. Ulike former for politisk påvirkning er riktignok like gammelt som politikken selv. Men at folk fra politikkens eliteserie nå veksler mellom en profesjonell påvirkningsbransje og regjeringskontorene, har vi ikke sett i tidligere tider.

Senterpartiets Erlend Fuglum var trolig den første da han i 2012 gikk fra First House og til jobben som statssekretær hos daværende kommunalminister Liv Signe Navarsete. Da avviste den daværende Sp-lederen blankt at det heftet noe problematisk ved denne overgangen. Nå virker det som om Senterpartiet er kommet på andre tanker.

Sylvi Listhaug var en annen pioner da hun i 2013 kom rett fra det samme First House for å bli landbruksminister. Debatten om hennes skjulte kundelister var høyrøstet og langvarig. Senest i vinter dokumenterte Dagbladet at hun som First House-ansatt ble betalt av Norges Idrettsforbund for lage en hemmelig strategi som skulle overbevise et skeptisk Frp om velsignelsen av et OL i Oslo. Samtidig satt hun i sitt eget partis sentralstyre.

Man trenger ikke være professor i etikk for å se det dypt problematiske i en slik dobbeltrolle.

Les også

Du er ikke blitt sensurert, Sylvi Listhaug. Du er blitt motsagt

Fornøyd med Wara

Noen av Tor Mikkel Waras kunder er kjent, andre forblir i mørket.

Den nybakte justisministeren opplyste selv at han for tre år siden hadde oppdrag for Politiets Fellesforbund. Men det var Dagens Næringsliv som sist fredag avslørte at Wara bare to måneder før han ble landets øverste «politileder» holdt foredrag for om «politisk påvirkning og lobbying» for sentrale polititillitsvalgte i Parat.

«De tillitsvalgte var fornøyd med Wara,» slår lederen, Unn Kristin Olsen, fast.

Gjør det noe med justisminister Wara at rådgiveren med samme navn har jobbet med og for politiet? Skaper det større forståelse hos ham for denne delen av en mangfoldig justissektor? Ville justisminister Waras langsiktige prioriteringer sett litt annerledes ut om rådgiver Wara istedet hadde hatt oppdrag for den økonomisk sulteforede Domstolsadministrasjonen med seg i bagasjen?

Det finnes ikke noe troverdig svar på spørsmål som dette. Men det vil være naivt å tro at selv den dyktigste politiker ikke lar seg indirekte påvirke av det han eller henne har fått en dypere innsikt i.

Les også

Dette er Tor Mikkel Wara: Wonderboy’en som forsvant ut i kulden

Tung påvirkning

Nettopp derfor er åpenhet så viktig. Spesielt når vi diskuterer en bransje som har som mål å flytte makt i den retning ressurssterke kunder betaler for. For det er dette svært mye dreier seg om.

Et av de tydeligste eksemplene ble avslørt her i Aftenposten våren 2014. Da hadde First House gått aktivt ut til internasjonale oljetopper der man tilbød hjelp til å bekjempe nye norske klimaregler som kunne få til konsekvens at selskapene ble ekskludert fra Oljefondet.

«Dette er et ettårig vindu der det er mulighet for å påvirke prosessen», skrev First House i sitt tilbud til den globale olje- og gassorganisasjonen OGP i London. Og for å vise frem sin maktinnsikt ble det understreket at tre av FH-rådgiverne hadde erfaring som nære ådgivere for statsministeren.

Oppdraget ble det ikke noe av, men saken synliggjorde hvordan fremoverlente påvirkere tilbyr sine tjenester. Ikke ved at man spør hva som tjener samfunnet, men ved å tilby å flytte makt til den som betaler for det.

Les også

Styreleder i Innovasjon Norge hyret First House og advokat før han gikk av

Vellykket forretningsmodell

Det er dette som er det problematiske i et demokratisk samfunn. Ikke bare private næringsinteresser, men også kommuner og fylkeskommuner betaler i dyre dommer for å nå frem til nasjonale beslutningstagere.

Det er ganske absurd, men viser hvor sterk troen er på at noen forvalter en avgjørende regimakt. Slik er dette blitt en meget vellykket forretningsmodell i et samfunn der vi nå også ser at det pendles mellom en ressurssterk påvirkningsbransje og politiske toppstillinger.

Det skal bli spennende å følge debatten om opplysningplikt. Tor Mikkel Wara kan uansett ta den med stor ro. Et stortingsvedtak kan ikke - og skal ikke - gis tilbakevirkende kraft. Dette er da heller ikke den enkeltes ansvar. Som andre er Wara bundet av de avtaler hans firma har inngått på diskresjonens område.

Les også

Tor Mikkel Wara er som skapt til å være statsråd. Nå skal han endelig prøve seg

Helt nødvendig

Statsminister Erna Solberg gjør det overraskende lett for seg når hun sammenligner advokatenes taushetsplikt med påvirkningsbransjens hemmelighold. Det er to helt ulike ting, og en statsminister bør være seg forskjellen bevisst.

Opplysningsplikt for påvirkere som entrer regjeringsskuten løser slett ikke alle de dilemmaer som veksten i profesjonelle påvirkere har skapt. Men den kan være ett av flere bidrag til noe større åpenhet.

Dessverre viser det seg at den er helt nødvendig.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Solberg-regjeringen
  2. Harald Stanghelle