Kommentar

Duell om dyster fremtid

  • Håvard Narum
Uansett regjeringsstrategi har SV et akutt behov for vitalisering. Duellen mellom Lysbakken og Holmås har så langt ikke bidratt til dette, skriver Håvard Narum.

SVs største problem er ikke hvilken bergenser som skal overta ledervervet etter Kristin Halvorsen, men om partiets avmakt er tydeligst i eller utenfor regjering.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

AUDUN LYSBAKKEN og Heikki Holmås viser en imponerende entusiasme etter å overta et verv der motbakkene i beste fall fører til en trang gjenfødelse for et skadeskutt parti, i verste fall rett i den politiske avgrunnen.

Duellen mellom de to kunnskapsrike og taleføre bergenserne kunne ha blitt en spennende politisk mannjevning, spesielt hvis SV hadde hatt mot til å gjennomføre ledervalget ved uravstemning slik de først var inne på. Slik ble det ikke.

Les også

Kvinner sier nei til lederverv i SV

Interessen er nok til en viss grad blitt dempet av at Lysbakken har vært storfavoritt helt siden Kristin Halvorsen varslet sin avgang på SVs mareritt av en valgnatt i fjor høst. Favorittstempelet ble ytterligere styrket etter at seks av valgkomiteens åtte medlemmer gikk inn for Lysbakken. Men Holmås er sta nok til ikke å gi seg, og han har tidligere vist en imponerende evne til å mobilisere grasrota i SV.

Kandidatene og partiets felles problem er at få utenfor SV bryr seg om hvem som vinner. Her er også hovedforklaringen på at SV balanserer på sperregrensen, og risikerer å bli redusert til et miniparti etter stortingsvalget neste år. SV er i ferd med å bli et parti for spesielt interesserte.

Bremsekloss

SV brukte 32 år på å modnes til å bli regjeringsdyktig parti. Kristin Halvorsen brukte de første åtte av sine 15 år som partileder til å dyrke frem denne modningsprosessen. Nå kan historiens dom bli at SV likevel ikke tålte overgangen fra protestbevegelse til maktutøver. Mange ganger de siste årene har Halvorsen brukt landsstyremøter og andre SV-forsamlinger til å forklare sine partifeller hvorfor kriser og nederlag SV har måttet tåle i regjeringskontorene, var verd prisen. Hver gang sendte hun dem hjem med en overbevisning om at SV tross alt har fått mer innflytelse på samfunnsutviklingen ved å sitte i regjering enn ved å være utenfor.

Håvard Narum, kommentator i Aftenposten

Som leder på oppsigelse har Halvorsen mistet mye av sin politiske kraft. Og innflytelsen hun så tålmodig snakket om, er blitt mindre tydelig for velgerne. For dem har SVs utbytte etter seks og et halvt år i regjering vært å spille rollen som bremsekloss. De fleste seirene har ikke vært gjennomslag for egen politikk, men å hindre at Arbeiderpartiet har fått fullt gjennomslag for sin. Å skape varig entusiasme for en bremsekloss er i vanskeligste laget selv for den mest ihuga partisliter i SV.

Likevel har hverken Holmås eller Lysbakken så mye som antydet at veien til SVs gjenreisning går gjennom å forlate Regjeringen før valget i 2013. Et slikt skritt ville være en dramatisk innrømmelse av at Halvorsens politiske livsverk er satt over styr mens hun ennå leder SV. Dessuten ville det langt fra være noen sikker vei til ny fremgang. Tvert imot kunne det tydeliggjøre at partiets egentlige dilemma stikker dypere enn regjeringsspørsmålet.

Hovedutfordringen er hvordan SV kan bli kvitt den politiske avmakten som nå tynger partiet så sterkt.

Litt forenklet svarer Audun Lysbakken at løsningen er å gi SV en bredere politisk plattform. Partiet må bli en tydeligere alliert med fagbevegelsen og skaffe seg større troverdighet i næringspolitikk og i helse— og sosialsaker. Like forenklet svarer Heikki Holmås at SV må spisse budskapet i de sakene der partiet tradisjonelt har hatt høy troverdighet, som klima, fredspolitikk og bekjempelse av fattigdom.

Utrygt

Ingen av svarene er trygge veier ut av uføret. Å vinne kampen med Ap om fagbevegelsens gunst dreier seg om noe langt mer enn å alliere seg med et presset LO i kampen mot EUs vikarbyrådirektiv. I en større sammenheng er fagbevegelsen opptatt av hvem som har mest makt til å gjennomføre en politikk som gir medlemmene best resultater. Da har et skadeskutt SV i opposisjon lite å stille opp med – kanskje også i posisjon.

SV er i ferd med å bli et parti for spesielt interesserte

Klimapolitikken, der SV hadde størst troverdighet foran valget i 2009, er blitt et tveegget sverd. Så lenge SV sitter i regjering, vil fallhøyden være større desto spissere budskapet blir. Og utenfor regjering vil partiet ha enda mindre mulighet til å påvirke norsk klimapolitikk i sin retning.

Les også

Går inn for Lysbakken som ny leder

Det er en god kjøreregel for et parti å spørre seg selv hvor stortingsflertallet egentlig ligger i partiets hjertesaker. I klimapolitikken blir svaret da for SVs vedkommende at avmakten blir enda større utenfor det rødgrønne samarbeidet enn innenfor. Om partier erkjenner det dersom den stadig utsatte klimameldingen ender med nye nederlag, er en helt annen sak.

Vitalisering

Uansett regjeringsstrategi har SV et akutt behov for vitalisering. Duellen mellom Lysbakken og Holmås har så langt ikke bidratt til dette. Partisekretær Silje Schei Tveitdal sa i går til NTB at den interne lederdiskusjonen har gjort SV godt rustet til å ta fatt på oppgavene som venter etter landsmøtet 10. og 11. mars. Har hun tatt inn over seg at den grunnleggende utfordringen er i hvilken grad norske velgere har behov for SV i tiden fremover?

  1. Les også

    Dette må Lysbakken svare på

  2. Les også

    SV støtter tvangsretur til Eritrea

  3. Les også

    LO går enstemmig imot vikarbyrådirektivet

  4. Les også

    Holmås stadig mer populær i eget parti

Mest lest akkurat nå

  1. 1
    KOMMENTAR
    Publisert:

    En 90 minutters kraftanstrengelse

  2. 2
  3. 3
  4. 4
  5. 5