Versailles-fredens dyrekjøpte lærdommer | Einar Lie

Lederne for de fire store allierte landene under første verdenskrig fotografert i Versailles, der fredstraktaten ble undertegnet for 100 år siden. Fra venstre David Lloyd George, Storbritannia, Vittorio Orlando, Italia, Georges Clemenceau, Frankrike og Woodrow Wilson, USA.

I Tyskland bidro avtalen til å destabilisere det skjøre demokratiske regimet.

Dette er en kommentar. Kommentarene skrives av Aftenpostens kommentatorer eller fast tilknyttede spaltister. Kommentarene gir uttrykk for skribentens analyser og meninger. Hvis du ønsker å svare på kommentaren, kan du lese hvordan her.

Det er i disse dager hundre år siden den såkalte Versailles-traktaten ble undertegnet, 28. juni 1919. Traktaten fastsatte oppgjøret etter første verdenskrig, som hadde kostet millioner av mennesker livet. Ikke uten grunn har det vært sagt at traktaten markerte slutten på én krig og la grunnlaget for den neste.

Sentralt sto det økonomiske oppgjøret med Tyskland, som ble pålagt ansvaret for krigen. Tyskland mistet sine kolonier, sin handelsflåte, ble pålagt strenge begrensninger i sine militære styrker og måtte avgi rike territorier til nabostatene. Særlig viktig var det at industrielt sentrale områder i Alsace og Lorraine ble overført til Frankrike, sammen med de store kullforekomstene i Saar. I tillegg ble Tyskland pålagt å betale enormt store krigserstatninger til seierherrene.

Les hele saken med abonnement