Kommentar

I kompromissets favn

  • Dag Kullerud

Det er ikke lett å forstå at de kirkelige organene gjorde de samme informasjonstabbene i 2011 som i 2009. Her burde det i det minste vært mulig å se en bedring fra det ene valget til det andre, mener vår kommentator. Dag W. Grundseth

Dårlig informasjon og vanskelig valgordning fører trolig til endringer.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Dag Kullerud Ukjent

En rekke forskere har nå vurdert hvordan demokratireformen i Den norske kirke har virket. I sluttrapporten står det blant annet at "alt i alt må vi konkludere med at det er betydelige svakheter når det gjelder velgernes reelle valgmuligheter etter at demokratireformen er gjennomført". Likevel mener prosjektleder Ulla Schmidt i Stiftelsen Kirkeforskning at resultatene etter valgene i 2009 og 2011 legitimerer utviklingen av det kirkelige demokratiet. Kirkerådsdirektøren, Jens-Petter Johnsen, er fornøyd med oppslutningen. Ettersom understrekingen av svakhetene er langt sterkere enn påpekingen av de positive sidene ved valget, er det umiddelbart vanskelig å se grunnlaget for denne tilfredsheten.Demokratireformen er viktig fordi den er forankret i den politiske avtalen om det fremtidige forholdet mellom stat og kirke. Kirkeforliket ble inngått i 2008, og grunnlovsendringene det medfører skal etter planen bli endelig bekreftet til våren. Mange politikere, særlig fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, vil gjennomføre reformen for å sikre at Kirken forblir en folkekirke, en kirke for de mange. I det politiske forliket overføres utnevningen av biskoper til Kirken selv. Det vil si at den til enhver tid sittende regjering mister en viktig mulighet til styring. Demokratireformen er derfor medisinen som skal motvirke et eventuelt tap av det brede folkelige grunnlaget som en regjering representerer.

Det lokale

Et åpenbart spørsmål er selvsagt hvorfor politikere i dagens sekulariserte samfunn skal blande seg i spørsmålet om hvorvidt en kirke har en demokratisk struktur? De av oss som nærmer seg spørsmålet med prinsipper og gjerne vil ha kuttet alle bånd, ser at århundrelangt samliv ikke brytes så enkelt.

Det at samtlige partier ble enige bekrefter at denne sakens dimensjoner påkaller forsiktighet fremfor det store oppgjør. Den berører kultur, historie, tradisjoner, identitet og tro.

Vi ser det dersom en kirke brenner. Da mobiliseres det folkelige og lokale. Selv Vålerenga fant råd og tok intet mindre enn himmelen til tak.

Vi så det etter 22. juli. Dette i kombinasjon med et behov for å gå et skritt i retning av en mer moderne forståelse av det sekulariserte samfunns forhold til religioner, fører trolig til at kirkeforliket blir opprettholdt og grunnlovsendringene vedtatt.

Avtalen er det eneste punktet der de som vil gå lenger i løsrivelsesprosessen og de som vil beholde statskirken, kan slå felles leir. Her kan de vokte hverandre og hegne om det lille som er oppnådd.

Uforståelig valgordning

Politikerne får hjelp i forskernes sluttrapport og fra Kirkerådets direktør. I sin redegjørelse om resultatene etter valgene poengterte prosjektleder Ulla Schmidt at bildet som viser svakheter, kan nyanseres eller utfylles ved at valgene mobiliserte større grupper av Kirkens medlemmer enn ved tidligere valg, og at disse gruppene var bredere sammensatt. Hun sa at en oppslutning på over 13 prosent ved menighetsrådvalgene trolig er det som kan forventes i en institusjon som Den norske kirke.

Til bispedømmene var det noen steder direkte valg, andre steder en kombinasjon av direkte og indirekte valg. Det var ved de direkte valgene problemene oppsto. Dels fordi velgerne ikke forsto valgordningen, dels fordi informasjonen om kandidatene både i 2009 og 2011 var for dårlig. Det er ikke lett å forstå at de kirkelige organene gjorde de samme informasjonstabbene i 2011 som i 2009. Her burde det i det minste vært mulig å se en bedring fra det ene valget til det andre. Likevel mener forskerne at valgordningen i seg selv krever et så høyt informasjonsnivå at det nærmer seg det urealistiske. De viser derfor til mulige endringer av valgordningen.

Når kirkerådsdirektør Jens-Petter Johnsen sier seg fornøyd, er det fordi valgene tross alt har mobilisert større og mer sammensatte grupper. Og trolig fordi det må være hans posisjon i de kommende forhandlingene med politikerne.

Kirken vil nødig miste den nyvunne retten til å utnevne biskoper. Johnsen mer enn antyder at det er en god dialog med sentrale politikere om å endre på valgordningen ved de direkte valgene til bispedømmerådene. Det er avgjørende at nettopp denne biten kommer på plass, fordi disse valgene i stor grad bestemmer Kirkemøtets sammensetning.

Folkekirke

I forslaget til Grunnlovens paragraf 16 heter det at "Den norske kirke, en evangelisk luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan av Staten". Her ser vi kompromissets stempel, som kan vise seg å skjule en romantisk drøm om å vende tilbake til forgangen tid. For hva skjer den dagen flertallet ikke tilhører Den norske kirke? I Oslo-området kan paragrafen komme til å utgå på dato.

Det ligger utvilsomt flere sett av verdier bak tanken om Norges folkekirke, og nettopp derfor vil det komme nye runder når betegnelsen av flere årsaker ikke holder kvantitativt.

Foreløpig seiler kirke og stat sammen videre i kompromissets favn.

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Slik unngår vi at kirkevalget blir et skinndemokrati

  2. VERDEN

    Populister stormer frem i Italia. Nå kaprer de over 40 prosent på målingene.

  3. KOMMENTAR

    Seremonimester for en tung tid

  4. KRONIKK

    Polen er ikke fortapt

  5. VERDEN

    Republikanerne har kranglet og slåss i 20 år. Slik oppsto en perfekt grobunn for Donald Trump.

  6. MENINGER

    Skal et multikulturelt samfunn fungere bra, trengs mer ytringsfrihet