Kommentar

Traust og idealistisk fredspris | Frank Rossavik

  • Frank Rossavik
    Frank Rossavik
    Kommentator
Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen sjokkerte neppe noen da hun annonserte at Ican får fredsprisen.

Nobelkomiteen har gjort et trygt valg, men det er ikke uten kraft. Norges regjering vil ikke like det.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Atomvåpnene har alltid vært et stort dilemma. De er utvilsomt særskilt grusomme. Samtidig er det lett å argumentere for at de i praksis er fredsskapende.

  • Bakgrunn: Den internasjonale kampanjen for å avskaffe atomvåpen (ICAN) får Nobels fredspris

At den kalde krigen fra 1945 til 1991 aldri ble varm, har atomvåpnene trolig en del av æren for. Det samme kan sies om det alltid fiendtlige forholdet mellom naboene India og Pakistan. De har barket sammen i liten skala, men det at begge har atomvåpen, bidrar trolig til at trefningene ikke har utviklet seg til noe større.

Norge stemte i juli i år mot et atomvåpenforbud i FN. Det vakte berettiget oppsikt, men var simpel realpolitikk. NATO bygger sin strategi på atomvåpnenes avskrekkende effekt. Norge er avhengig av NATO. Små land kan ikke gjøre som de vil.

Men dette er politikk, prosessen der ulike hensyn må veies mot hverandre og det tyngste vinner.

Nobelkomiteen driver iblant også politikk. Det ville den for eksempel ha gjort dersom årets mest omtalte «favoritt» til prisen, Irans utenriksminister, hadde fått den. Da ville komiteen ha sagt at det viktigste var å støtte opp om Iran-avtalen som stanser landets atomvåpenprogram. Derfor kunne man se bort fra landets mange og grove menneskerettighetsbrudd.

I Nobel-testamentets ånd

I stedet valgte komiteen en annen av favorittene, the International Campaign to Abolish Nuclear Weapons (ICAN). Det er et typisk idealistisk valg, en pris for nedrustning, helt klart i pakt med ånden i Alfred Nobels testamente.

Nobelkomiteen kan opptre idealistisk, altså velge å overse praktisk-politiske implikasjoner. Noen av de beste og mest debattskapende prisene har vært typisk idealistiske, som den til kineseren Liu Xiaobo i 2010.

Komiteens styrke at den kan velge begge deler – og gjør det.

Dessuten er det selvsagt for enkelt å bare si at atomvåpen i praksis hindrer krig. Våpnene hindrer kanskje krig mellom land som begge har dem, men de hindrer slett ikke atomvåpenmakter i å krige mot andre.

Idealismen trengs

Atomvåpnene er grunnleggende urettferdige. Land som har slike, har mer makt enn de andre.

Å besitte atomvåpen er også en måte for diktatorer å sikre sin makt på. Derfor har Nord-Korea fått atomvåpen. Derfor har Iran prøvd å få.

Nobelkomiteens valg av vinner for 2017 er kanskje litt kjedelig, men det er aktuelt – og det har en viss slagkraft. Kynisme er nok nødvendig i politikken, men i en tid der politikken er mer kynisk enn på lenge, trengs sterke idealistiske krefter også.

Les mer om

  1. Kommentar Frank Rossavik
  2. Nobels Fredspris
  3. Atomvåpen