Kommentar

Det fornærmede vertskap

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

img409.pdf Foto: Tegning: Inge Grødum

20 år etter at Oslo-avtalen ble undertegnet er Oslo blitt et skjellsord både på israelsk og palestinsk side.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I dag er det nøyaktig 20 år siden Oslo-avtalen ble undertegnet. På plenen foran Det hvite hus trykket en nølende Yitzhak Rabin PLO-leder Yasir Arafats utstrakte hånd. En hel verden følte historiens vingeslag. Og her i landet red vi på en internasjonal begeistringsbølge over det vi like raskt som ukritisk adopterte som vår egen fredsbragd.

To tiår senere er Oslo blitt et skjellsord på både israelsk og palestinsk side. I alle fall når sinnene kommer i kok. Og det skjer ofte.

Nærsynt blikk

Da er det fristende å kaste et nærsynt blikk på oss selv på en merkedag som denne. For Oslo-avtalen representerte noe helt nytt. Ikke bare i Midtøsten, men også i de norsk-israelske forbindelsene.

I Midtøsten innebar avtalen at eksilfordrevne PLO ble Israels anerkjente fredspartner. Til stor jubel gjorde Arafat sitt inntog på palestinsk jord. Og håpet om et nytt og fredelig Midtøsten tok form.

Harald Stanghelle

For Norge ble offentliggjøringen av avtalen en triumf av de store. Det var jo en liten gruppe nordmenn som hadde tilrettelagt den hemmelige kanalen. Raskt fikk disse politisk heltestatus både i Norge og internasjonalt. Daværende utenriksminister Johan Jørgen Holst sto på podiet i hagen utenfor Det hvite hus da den formelle avtalen ble undertegnet. Et klart og anerkjennende signal om hvilken rolle Norge hadde spilt.

Nytt verktøy

Der og da representerte Oslo-avtalen et stort gjennombrudd. På 20-årsdagen kan den oppsummeres som en fiasko – i alle fall hvis den måles etter egne ambisjonerSovjetimperiets sammenbrudd, PLOs svekkelse etter den første Gulfkrigen, Madrid-prosessen, den palestinske intifadaen og Israels egne problemer var det nødvendige og tunge historiske rammeverket. Det er likevel ingen grunn til å frata Oslo-kanalens norske arkitekter den kreativitet og innsatsvilje som måtte til for å stimulere det politiske mot som krevdes for å legge de gamle fiendebildene til side.

Gjensidig godvilje ble på vinterlige Borregaard utdelt som et fullstendig nytt verktøy for å slå sprekker i den bastante muren av mistillit som skilte de to partene.

Der og da representerte Oslo-avtalen et stort gjennombrudd. På 20-årsdagen kan den oppsummeres som en fiasko – i alle fall hvis den måles etter egne ambisjoner. Den proklamerte tillitsveien er forlengst stengt av mistro. Den varslede palestinske nasjonsbyggingen er haltende. Og de vanskelige spørsmålene som man i naiv fremtidsoptimisme skjøv foran seg, er fortsatt like uløste.

På stengrunn

Oslo-avtalen bygget på begreper som håp og tillit. Men ingen andre steder har slike ord en tendens til å falle på stengrunn som nettopp i dagens Midtøsten.

Det er mange og sammensatte grunner til at det gikk som det gikk. Etter drapet på statsminister Rabin høsten 1995 og den høyreorienterte Likud-alliansens valgseier året etter, døde Oslo-prosessen sakte, men sikkert. Det skjedde ikke ved et dramatisk trylleslag, men ved en uendelig rekke brutte løfter, manglende vilje og motstridende interesser.

Oslo-avtalens kollaps har hatt avgjørende betydning for utviklingen av nordmenns syn på staten Israel. Slik ble også svakhetene ved avtalen stadig mer synlige. Dens grunntake var at tiden skulle bidra til robust tillitsbygging mellom partene. Så skjedde det motsatte. Det var det ikke tatt god nok høyde for.

Bratt nedtur

Oslo-avtalens kollaps har hatt avgjørende betydning for utviklingen av nordmenns syn på staten Israel. De færreste var jo i tvil om at den fortsatte israelske okkupasjonen var den mest grunnleggende forutsetning for at en lovende fredsprosess falt sammen. Palestinsk terror og Arafats ubrukelighet som nasjonsbygger spilte utvilsomt viktige biroller, men med all ønsket tydelighet ble det demonstrert at 90-tallets Netanyahu-regjering ikke hadde til hensikt å gi opp bosettinger og skape grunnlag for en levedyktig palestinsk stat.

På plenen foran Det hvite hus, omfavnet av president Bill Clinton(i midten)trykket en nølende Yitzhak Rabin (t.v.) PLO-leder Yassir Arafats hånd. Foto: RON EDMONDS

Dette opplevde vi nordmenn sterkt. Kanskje det også snek seg inn en irrasjonell følelse av å være sveket av et land mange hadde store forventninger til. På mange måter var jo Oslo-prosessen "vår" avtale, "vår" stolthet og "vårt" bidrag til fred i verdens mest urolige region. Nettopp her i Norge var det knyttet så mye håp til Oslo-avtalen at nedturen ble bratt.Alt dette er mer eller mindre rasjonelt, men politiske stemninger i et folk er også et spørsmål om følelser. Og det gjelder ikke bare i intense Midtøsten, men også i kjølige Norge.

Vårt politiske følelsesliv

Det har vært en del markante stemningsskifter i nordmenns følelser overfor Israel, hvorav et av de tydeligste er det som vokste frem før og etter tusenårsskiftet – etter Oslo-prosessens sammenbrudd.

Så tilhører da også Israel vårt politiske følelsesliv. Selv om vi gjør klokt i å minne hverandre om at såret stolthet oftest er et elendig grunnlag for nøktern analyseIsraelsk største avis, Yediot Ahronot, siterte i sin tid israelske regjeringskilder på at "Norge er i dag verdens mest Israel-fiendtlige land". Og avdøde Jo Benkow uttrykte seg slik i 2006 her i Aftenposten: "Selv relativt moderate israelske politikere mener at norske medier er de mest Israel-kritiske i den vestlige verden, og det mener jeg også."

Kommentatoren Sven Egil Omdal svarte ham den gang slik i sin spalte i Stavanger Aftenblad: "Det er vi som er sinte, men det var Israel som svek."

Sterke ord – skrevet med sterke følelser. Så tilhører da også Israel vårt politiske følelsesliv. Selv om vi gjør klokt i å minne hverandre om at såret stolthet oftest er et elendig grunnlag for nøktern analyse. Rollen som fornærmet vertskap kan vi i alle fall trygt legge av oss.

harald.stanghelle@aftenposten.no

Les mer om

  1. Kultur