Isolasjonens dilemmaer
Advokater, filosofer, universitetsjurister og Kriminalomsorgens ledelse har i to dager sagt det vi måtte forvente.
Prinsippene ligger fast. Gjerningsmannen fra 22. juli skal behandles som en annen forvaringsdømt. Det innebærer at målet er rehabilitering for at han på et eller annet tidspunkt skal kunne slippes ut i samfunnet igjen.
Filosofen Einar Øverenget sa det slik til Aftenposten i går: «Han forsøker å sette rettsstaten ut av spill med sine handlinger. Vi må forsvare rettsstaten nettopp ved ikke å gjøre det samme i vår reaksjon mot ham.»
Det er en tankegang vi husker fra det offentlige ordskiftet helt fra Anders Behring Breivik ble arrestert på Utøya. I de ekstreme sakene viser rettsstatens sin styrke ved ikke å gå på akkord med sine prinsipper.
Brudd med terrorlogikk
Breivik har selv gjort det klart at han ville betraktet det som en seier dersom reaksjonene mot ham hadde fraveket demokratiske normer. Slik ville statens sanne, forræderske karakter bli tydelig, en maske ville falle. Å behandle Breivik på en ordinær måte selv om han har begått ekstraordinære forbrytelser, er å tilbakevise terrorens egen logikk og vitner om at handlingene 22. juli mangler den provokasjonens kraft han selv håpet de skulle ha.
Les også:
Geir Lippestad: Å sitte så lenge i isolat er å regne som tortur
Nå har Breivik sittet i 33 måneder under særlig høyt sikkerhetsnivå. Han vurderer å gå rettens vei for å få kjent soningsregimet ulovlig.
Dette kan tyde på at han har oppgitt sitt mål om å fremprovosere illegitime reaksjoner fra samfunnet, og at han ønsker hjelp fra det rettsapparatet han forakter. Ironien i dette er bare et kuriøst poeng i debatten om Breiviks soning. Å gjøre det til noe mer ville være å gi holdningene hans større betydning enn de fortjener.
Ekstremt lenge
Det som derimot ikke er kuriøst, er dette:
Kriminalomsorgens begrunnelse for soningsvilkårene er unntatt offentlighet, ingen kjenner den. Vedtakene kan være legitime ut fra hensynet til andres og hans egen sikkerhet, rømningsfare og fare for anslag utenfra. Mange av dem som de to siste dagene har kritisert soningsregimet i harde ordelag, uttaler seg med en underlig skråsikkerhet.
Men 33 måneder er ekstremt lenge. Hvordan rettferdiggjøre 33 måneder i full isolasjon fra andre innsatte, samtidig som Kriminalomsorgen understreker at rehabiliteringsprinsippet gjelder også for Breivik? Regelverket åpner ikke for unntak her. Makter samfunnet å holde fast ved sitt mantra om at Breivik skal behandles etter de rettsstatsprinsipper som gjelder for alle andre?
Aktuelt nå
Spørsmålet om isolasjon har et spesielt bakteppe. Norge har i årevis fått kritikk, blant annet fra FNs torturkomité, fordi fanger holdes altfor lenge i isolasjon og at glattcelle brukes for mye. Kritikken gjelder varetektsfanger, men det prinsipielle poenget er at regelverket er blitt brutt i årevis og at unntaksbestemmelser uthuler det. Det tyder på en manglende erkjennelse av hvor farlig isolasjon faktisk kan være, og at en har gått for langt i å normalisere isolasjon som virkemiddel.
Les også:
- Straff er mer enn bare rehabilitering
Breiviks forvaring har en minstetid på ti år. Den første vurderingen av forvaringsspørsmålet kan komme i 2021 når han er 42 år gammel.
Det lange tidsperspektivet gjør det fristende å skyve all tanke om rehabilitering foran seg. Men jo lenger en forvaringsdømt sitter i isolasjon under det sikkerhetsregimet Breivik er underlagt, desto vanskeligere blir det å tenke seg at rehabilitering kan være mulig. Kortsiktige vedtak undergraver et langsiktig mål.
Derfor er soningsvilkårene et aktuelt tema og derfor handler ikke dette først og fremst om Breiviks ve og vel. Spørsmålet er om forholdene egentlig legges til rette for at det skal være mulig å realisere det prinsippet som Kriminalomsorgen hevder ligger til grunn for all soning — også Breiviks.
Skjønn teller
Tilfellet Breivik er spesielt, slo filosofen Henrik Syse fast i Aftenposten i går. Det har gjerningsmannen fra 22. juli tydeliggjort med sine egne ord. Derfor kan livsvarig adskillelse fra samfunnet vise seg å være nødvendig.
Etter alt å dømme kan formuleringen skjerpes betraktelig hvis vi setter ord på de følelsene de fleste av oss har rundt dette. Det kan ikke bare vise seg nødvendig å holde Breivik innesperret livet ut, det er også ønskelig.
Les også:
Hva skjer når norske straffeprinsipper møter en mann som har drept 77 mennesker?
Men det Syse peker på, at livsvarig innesperring er en reell mulighet, kan også ha farget de vurderingene som Kriminalomsorgen gjør om isolasjon og sikkerhetsregime. Slike vurderinger har alltid elementer av skjønn der motstridende hensyn må veies mot hverandre.
Rehabilitering ligger langt uansett langt frem i tid. Spørsmålet er om det fastholdes som idé. Hvis muligheten, kanskje til og med sannsynligheten for at Breivik holdes innesperret livet ut, får farge Kriminalomsorgens vurderinger, så svekkes også denne ideen. Hvorfor tenke rehabilitering hvis han likevel blir sittende?
I så fall er Kriminalomsorgens forsikringer om at målet er at Breivik skal rehabiliteres, ingen beskrivelse av den faktiske situasjonen. De ligner mer på en besvergelse, et ønske om å holde fast ved prinsipper som er satt under hardere press enn vi kunne tenke oss inntil 22. juli-terroren rammet.
