Kommentar

Resirkulerte myter

  • Synne Skouen

Bør jeg konsentrere meg om å lage musikk for folk færrest og begynne klatringen tilbake opp i elfenbenstårnet? spør Synne Skouen.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Slik jeg forstår tenketankeren Kristian Meisingset, som har dryppet kapitler fra ny bok og trukket storeslem i avislansering de siste dagene, er dette det fornuftigste jeg kan finne på. For på tross av kulturløftene vil jo ikke folk flest ha samtidskunst, observerer han. Oppslutningen om kulturlivet er dessuten mer klassedelt enn noensinne, har han også funnet ut. Han ble så vidt foregrepet av journalisten Bjørn Vassnes, som har sett seg lei på at samtidskunsten, særlig modernismen, er så «teoretisk» at publikum ikke har en sjanse til å forstå den.

Hva i all verden er det som gjør at dette gamle fyrtøyet plutselig makter å fenge igjen?

Elefanten og musa

Jo da, det blåser fra høyre. Og ja da, besøkstallene i tradisjonelle kunstinstitusjoner i hele Europa (unntatt i Sverige) er gått ned. Det er neppe samtidskunstens feil, men den gamle, tradisjonelle kunsten står visstnok heller ikke så høyt i kurs. Norge har forresten gjort det motsatte av Sverige, som bevisst har satset på å fylle barneskolen med mer kultur: Det norske Kunnskapsløftet dreier seg først og sist om å lese, skrive og regne, og lærerkompetansen i estetiske fag er dermed blitt enda mindre etterspurt enn den var. Det er en elefant i rommet, det er den som gir ny futt til gamle trompetstøt mot «vanskelig kunst», og den heter ikke Jumbo. Den heter Bestselger. Alle vil ha den, og alle vil lage den; den er i alle medier til en hver tid, og gjør folk flest sikre på at det nå — endelig - er majoritetens rett som gjelder.

Synne Skouen.

Én av mytene Meisingset resirkulerer, er at «kultureliten» ser ned på smaken til folk flest. Kanskje det er omvendt — at elefanten kikker ned på musa?Bristen i Meisingsets fremstilling av kunst som om den bare er for samfunnseliten, er åpenbar for enhver som er fortrolig med skapende arbeid og møter med publikum. Den er like tøysete som å påstå at alle kunstnere kommer fra Frogner.

Det som derimot er sant, er at det i alle samfunnslag fins folk som tiltrekkes av det de ikke umiddelbart forstår, men som vekker en formsans og uttrykksbehov som bare ulike former for kunst kan svare på. Noen av dem blir kunstnere, andre blir publikum. Det er mulig de kan karakteriseres som folk færrest, men noen av dem har som kjent gitt og gir ganske mye tilbake til samfunnet, hvis de blir stimulert.

Uansett er det dette sammensatte publikumet jeg strekker meg etter som komponist. Og uansett hvilke statistikker Vassnes og Meisingset slår om seg med, ser jeg meg som publikummer hver uke omgitt av flere og mer kulturinteresserte mennesker enn vi kunne drømme om for noen årtier siden, også når det gjelder den baktalte samtidskunsten.

Så hvorfor skulle vi trekke stigen opp etter oss nå, gjenoppfinne elfenbenstårnet og liksom erkjenne at vi lager kunst for de kondisjonerte? Det er rett og slett for dumt.

Les også:

Les også

  1. - Det teoretikerne kaller kunst, er å regne som kunst. Et genialt kupp

  2. .

  3. Er kultur kun for eliten?

  4. - Man trenger ikke doktorgrad for å forstå teater

Les mer om

  1. Kultur