Kommentar

Ingen kunst å flytte | Joacim Lund

  • Joacim Lund
    Joacim Lund
    kommentator

Det nye Nasjonalmuseet blir sikkert et godt sted for forvaltning og visning av kunst. Men å stenge og slukke i årevis før det står ferdig, er uansvarlig. Foto: Espedal, Jan Tomas

Nasjonalmuseet kunne knapt gjort en dårligere jobb i flytteprosessen.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En søndagskveld sent på høsten i 1998 lettet et fly fra Fornebu og satte kursen for Bergen. Det ble startskuddet for det som må være norgeshistoriens mest omfattende flytteprosess. 500 lastebiler og 100 tungtransportbiler kjørte i skytteltrafikk mellom Bærum og Ullensaker hele natten.

Neste morgen var Gardermoen hovedflyplass. Det gikk fint, det.

Nasjonalmuseet, derimot, bruker fire år på å flytte noen hundre meter.

Alt er stengt

Nasjonalmuseet har inntil nå grovt sett vært delt i fire: Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Kunstindustrimuseet og Arkitekturmuseet. Kunstindustrimuseet stengte i 2016 og har vært stengt i fire år når det nye Nasjonalmuseet åpner på Vestbanen i 2020. Museet for samtidskunst har da vært stengt i tre år. Nasjonalgalleriet i nærmere to. Bortsett fra det unnselige Arkitekturmuseet er alt stengt nå. Selv museets bibliotek er stengt. Utlånet av kunst til andre museer også.

Ingen vet nøyaktig når det nye Nasjonalmuseet åpner, ut over at det forhåpentligvis blir «i 2020».

Moot norrmalt!

Noen god forklaring har heller ikke dukket opp. Forståelig nok, må jeg vel legge til, ettersom det ikke finnes noen. Kommunikasjonsdirektør Eirik Kydland gjorde imidlertid et halvhjertet forsøk i NRK radio 15. januar: «Det er ikke sånn at du bare bestiller den største kassebilen du får tak i og bare stapper den så full du klarer», forklarte han.

Det er selvsagt riktig. Alle skjønner det. Det er snakk om mange verdifulle og skjøre verker, mange av dem skal pusses opp og konserveres og mange må få spesialbygde kasser og fraktes med riktig temperatur og luftfuktighet.

«Mange har flyttet før, men dette er ikke normal flytting», la Kydland til.

Det er for så vidt også riktig, selv om han godt kunne nevnt at det eneste som flyttes til åpningsdagen, er det som skal stilles ut i salene. Og selv om de fleste har byttet bolig både en og flere ganger, har de færreste hatt en stab på 200 til å pakke ned og bære ut i bilen. Sånn sett er også Nasjonalgalleriets flyttejobb alt annet enn normal.

Det som er kritikkverdig, er at lukkingen og sendrektigheten gjør det til en unormal flytting også i museumssammenheng.

Elendig forvaltning av fellesgodene

Det normale når museer flytter, pusser opp eller utvider, er å være sitt samfunnsansvar bevisst og tilby publikum noe, selv om de ikke får alt de vanligvis får. Dette ansvaret hviler særlig tungt på de offentlig finansierte institusjonene, selvsagt. Med mindre en mener at institusjonens funksjon er så ubetydelig at det er likegyldig om det holder åpent eller ikke, da. Jeg tviler på at Høyesterett eller Sentralbanestasjonen ville lagt ned all virksomhet i årevis, for å sette det i perspektiv.

Istanbul Modern stengte i mars i fjor. I mai åpnet de dørene i midlertidige lokaler. Det nye bygget skal stå klart om to år. OCMA i California bygger også nytt museum. Det gamle museet ble stengt i 2018, det nye skal stå klart i 2021. I mellomtiden kjører de et ambisiøst opplegg med fem halvårlige utstillinger i et nedlagt møbelsenter. I fjor åpnet Stockholms Nationalmuseum etter fem års renovasjon. I hele perioden stilte de ut i alternative lokaler. Van Gogh-museet i Amsterdam gjorde det samme da de pusset opp i 2012–13. Her hjemme skal også Munchmuseet inn i nye lokaler i 2020. De gjør som Fornebu, holder åpent helt til det nye bygget åpner.

«Dette handler om å ha en forberedt organisasjon og å ta beslutninger deretter. Vi har klare forpliktelser overfor publikum og et bredt utstillingsprogram både på Tøyen og utenlands neste år», sa Munchmuseets direktør, Stein Olav Henrichsen, til Aftenposten i høst.

Men det er fortsatt håp for Nasjonalmuseet. Det har et navn, til og med. Karin Hindsbo.

Karin Hindsbo kom fra KODE i Bergen til Nasjonalmuseet i 2017. Foto: Espedal, Jan Tomas

16 års ulykke

Jeg vil anta at beslutningen om å låse og slukke i flytteprosessen ble tatt da Audun Eckhoff var direktør. Karin Hindsbo tok over roret for to år siden og må gjennomføre flytteoperasjonen, noe det så langt ser ut til at hun mestrer. Hun har til og med gjennomført en omorganisering uten å gå opp i flammer. Og det er jo et glimt av lys etter 16 års tunnelvandring. Årene etter sammenslåingen i 2003 har vært preget av konflikter og kaos. Det er bare å krysse fingrene for at hun forvalter Nasjonalmuseets samfunnsoppdrag på en bedre måte enn sine forgjengere.

«Nasjonalmuseet skal være et godt sted for forvaltning og visning av kunst i mange hundre år fremover», sa hun til NRK da Nasjonalgalleriet stengte i januar.

Håper det. Det kan i alle fall ikke bli dårligere enn det er akkurat nå.

  1. Les også

    Nasjonalgalleriet er historie. Dette er hele historien.

Les mer om

  1. Kommentar Joacim Lund
  2. Kunst
  3. Museum
  4. Arkitektur
  5. Design
  6. Karin Hindsbo
  7. Nasjonalmuseet

Kommentar Joacim Lund

  1. KOMMENTAR

    Mandag kommer Uber tilbake. Dette betyr det for deg.

  2. KOMMENTAR

    Vinner kjøtthuene, kan veggisburgere bli forbudt.

  3. KOMMENTAR

    Søreides anklage mot Russland er sensasjonell, men lite overraskende

  4. KOMMENTAR

    Norgesgruppen er dagligvarebransjens onkel Skrue. Hvordan det ble slik, er hemmelig.

  5. KOMMENTAR

    Jo, da. Selvsagt skal du frykte covid.

  6. KOMMENTAR

    Noen bløffer om dyrevennlig kylling