Et dramatisk farvel med juryordningen | Andreas Slettholm

Juryen er historie. Jensen-saken lever videre.

Iført Liverpool-hettegenser, i en fullstappet rettssal 250 i Oslo tingrett, leverte leder Annstein Garnes norgeshistoriens siste juryavgjørelse.

«Nei», sa han.

Eirik Jensen var ikke skyldig i grov narkotikaforbrytelse. Den tidligere politimannen kunne riktignok ikke vandre ut av rettssalen som fri mann: Han hadde gjort seg skyldig i grov korrupsjon.

Juryens avgjørelse ble stående i én time og 16 minutter. Det var en stusslig sorti for en ordning som forkjemperne mener er den beste garantien mot at uskyldige blir dømt. De vil kunne bruke nettopp det faktum at fagdommerne mente Jensen var skyldig, mens juryen frifant, til å illustrere dette poenget.

Slipper begrunnelse

Samtidig viste også Garnes frem ordningens fremste svakhet: At juryen slipper å begrunne sine avgjørelser. Juryens kjennelse var skrikende ulogisk, ettersom korrupsjonen og narkotikasmuglingen i praksis har hengt sammen helt siden Jensen ble pågrepet.

Ifølge tiltalen hjalp Jensen Cappelen med hasjsmugling mot betaling. Med juryens kjennelse forsvant Cappelens motiv for å betale Jensen.

Jensen måtte altså ha mottatt kontanter, klokker eller oppussing av bad uten at Cappelen har fått noe igjen for det. Det er en mulighet, men det skulle være svært interessant å høre en juridisk holdbar argumentasjon for noe slikt.

Spesielt ettersom tingrettens dom var sjeldent klar. Den mente at Jensen allerede med sin kjennskap til Cappelens hasjvirksomhet hadde overtrådt terskelen for straffbar medvirkning.

Med andre ord: Enten må juryen ha vært uenige i denne lovtolkningen. Ellers mente de at Jensen faktisk ikke visste om Cappelens hasjsmugling.

Det siste fremstår ganske utrolig, spesielt ettersom Jensen har skrevet en bok der Cappelen beskrives som «et leksikon når det gjelder narkotikarelaterte forhold i Norge og i utlandet».

Ikke slik at juryen er snillere

Det er ikke helt uvanlig at juryens kjennelse tilsidesettes. Men det har aldri skjedd i en så profilert rettssak før. Etter 2009, da Høyesterett skjerpet kravene til fellelser i juryen, har fagdommerne oftere enn før overprøvd juryen.

Samtidig har NRK hentet inn tall som indikerer at det ikke nødvendig er slik at juryen frifinner, mens juristene straffer. Av 37 overprøvde jurysaker i Borgarting lagmannsrett de siste fem årene, var 19 saker der tiltalte ble funnet skyldig. I 18 – muligens 19 nå, inkludert Jensen-saken – frifant juryen.

Kanskje er ideen om at fagdommeres daglige befatning med kriminelle gjør dem mer tilbøyelige til å se tiltalte som skyldige, for enkel.

Ekstremt mye hasj

Sett bort fra juryens endelikt er det nok av elementer som gjør saken spektakulær.

Det er for eksempel lett å glemme, oppi det hele, at Gjermund Cappelen antagelig er en av norgeshistoriens største hasjsmuglere. Han ble domfelt for 16,7 tonn, et kvantum helt uten sidestykke i norsk rettshistorie.

Hans medsammensvorne var stort sett tilårskomne hvite menn, flere med tilsynelatende vanlige liv som rørleggere og helsearbeidere. Ganske langt fra hvordan man har forestilt seg at hardbarkede narkotikakriminelle lever.

Men til syvende og sist er Eirik Jensens rolle det mest interessevekkende. Fem år etter pågripelsen har det norske rettssystemet ennå ikke kommet til bunns i hva slags rolle den profilerte, betrodde politilederen har hatt i Cappelens virksomhet.

Hans prestasjoner når det gjelder for eksempel å få slutt på gjengoppgjør i Oslo skal ingen ta fra ham. Ei heller hans kamp for dialogorientert politiarbeid.

Men med mindre Jensen når gjennom til Høyesterett med sin anke, vil det være opp til en helt ny rettssak å avgjøre hvilket lys hans prestasjoner ellers skal ses i.

Granskning er nødvendig

Det som allerede nå kan slås fast, er at saken uansett er en skandale for Oslo-politiet.

To runder i retten har belyst at mange har hatt mistanker mot Jensen, flere har varslet, men lite er blitt gjort. Kontakten mellom Cappelen og Jensen – uavhengig av formål – har ikke vært i tråd med regelverket. Kontrollen og korrektivene later til å ha vært nærmest fraværende.

Tingrettsdommen poengterte at rettssaken «ikke har gitt retten svar på hvorledes det var mulig for Jensen å operere slik han gjorde i mange år».

Det var heller ikke rettssakens hensikt.

Derfor bør Oslo-politiet granskes grundig, for å finne ut hvordan det er mulig at en politimann ikke kontrolleres bedre, at varsler ikke sjekkes opp. At Jensen egenhendig skal ha «nedgradert» Cappelen fra informant til kilde fremstår også ganske rart.

Uavhengig av skyldspørsmålet, trengs svar på hvordan det er mulig å ha så svak kontroll med en som har pleiet så tett kontakt med en av norgeshistoriens verste narkotikaforbrytere.