Den nye TV-serien til en av Norges flinkeste komikere har samme tittel som denne artikkelen.
Den handler om syvbarnsfar Trond Evensen og hans betydelige logistiske utfordringer. Han møter dobbeltbookinger, sure ekskjærester og kinkige situasjoner med velvilje og positiv innstilling. For det kunne jo vært verre.
Humoren spinner rundt at denne livsholdningen fremstår som ganske krevende å opprettholde. Men samtidig har fyren rett. Det kunne stort sett alltid ha vært verre.
Få misunner Evensen å ha syv barn med seks forskjellige partnere. Men i det store og det hele lever han i velstand og med meningsfulle relasjoner. Han kunne ha vært lutfattig, deprimert og sulten, for eksempel. Det ville neppe blitt like artig TV, men det er ikke poenget her.
For ikke bare er det riktig. Evensens tese er også den mest konstruktive livsholdning man kan ha. Mennesket er ekstremt tilpasningsdyktig, og evnen til ikke å resignere har vært sentral for vår overlevelse. Å tenke at det kunne vært verre, motiverer til å heve hodet, jobbe videre og sette pris på de gode stundene livet fører med seg.
Sodomisk resignasjon
En annen av Norges store humorister er også aktuell for tiden, med en bok om sodomi.
Erlend Loe har gjentatte ganger understreket at hans Dyrene i Afrika er en politisk roman som egentlig handler om hvordan vi mennesker ødelegger naturen. «Jeg er så oppgitt at jeg nesten er likegyldig. Fuck it. Bare ødelegg alt som kan ødelegges», lyder hans ord i et portrettintervju i denne avisen.
Der har du den i sin reneste form: den resignerte miljøpessimismen. Det er mange som dyrker den for tiden.
Filosof Arne Johan Vetlesen og sosiolog Rasmus Willig har nylig gitt ut boken Hva skal vi svare våre barn? Den levner lite håp om at det vil gå bra, rent klimamessig. «Politikerne har forlatt oss i dette spørsmålet», proklamerer Vetlesen apokalyptisk i lanseringsintervjuet i Klassekampen.
Ukens store nyhet fra IPCC-panelet, om hva som skal til for å holde oppvarmingen under 1,5 grader, har også utløst et skred av bekymring og konklusjoner om at det bærer helt grunnleggende galt av sted.
Taper av syne det som virker
Selv er jeg fullstendig allergisk mot klimapessimisme.
Miljøresignasjonen er miljøignoransens tvilling. Ideer om at vi må «totalt forandre levemåte» og gjøre en «systemomveltning», er disses søskenbarn. Slik ønsketenkning om revolusjoner gjør at man taper av syne alle små steg som faktisk dytter verden bitte litt i riktig retning.
Både resignasjon og ønsketenkning innebærer en form for handlingslammelse. I praksis gir man opp politikken og dens eksisterende institusjoner. Det er den absolutt dårligste løsningen.
All innsats betyr noe
Etter denne uken er det liten tvil om at 1,5-gradersmålet blir nesten umulig å nå. Men det går ikke an å gi opp. «Hovedbudskapet er at det fortsatt finnes håp om å klare det», sa Richard Klein, en av forskerne bak rapporten, ved lansering.
Når dystre klimanyheter dominerer offentligheten, får man lett inntrykk av at verdenssamfunnet er handlingslammet, at ingenting hjelper, og at verden går til helvete på første klasse.
Men det er motsatt: «All innsats betyr noe. Alt som kan ta oss lavere ned på kurven, betyr utrolig mye», sa Cicero-forsker Steffen Kallbekken nylig til Dagbladet.
Positiv utvikling, tross alt
I klimaapokalypsens tid kan det virke smått med elbilsatsing, energieffektivisering og utfasing av oljefyring. Men det hjelper.
I 2007 ble norske klimautslipp fremskrevet til 2020, dersom de fortsatte i samme tempo. Ifølge SSBs siste tall ligger vi 10–12 prosent under dette scenarioet. Det er da noe.
Ser man på EU totalt, har landene redusert utslippene med mer enn 20 prosent fra 1990-nivå. Selv om utslippene ikke går ned raskt nok, betyr det ikke at klimapolitikken er grunnleggende mislykket.
Og tross alt representerte 1,5-gradersmålet en innstramming fra togradersmålet. Det dukket noe overraskende opp i forhandlingene i Paris, i full erkjennelse av at målet lå helt i ytterpunktet av det realistiske.
Slike målsetninger i det internasjonale klimaarbeidet er altså uttrykk for en ambisiøs realisme. Siden Paris-avtalen har det riktignok gått litt nedover med det internasjonale samarbeidet, blant annet takket være Donald Trump og uenigheter om regelverket i avtalen.
«DET ER HÅPLØST OG VI GIR OSS IKKE», skrev Jan Erik Vold. De klimaresignertes feilslutning ligger i å stoppe halvveis i setningen.
- Nyhetsanalyse fra toppmøtet i Bonn i fjor: Verdens mektigste mann hadde ikke makt nok til å ødelegge klimaforhandlingene
Må bli mer kraftfulle
Så kan man innvende at det er en fattig trøst at klimaet kunne vært verre. Men om alternativet er resignasjon eller ønsketenkning, foretrekker jeg trøsten, om den er aldri så fattig.
Vi må belage oss på en fremtid der kloden blir varmere, samtidig som klimatiltakene må bli mer kraftfulle.
Løsningene er velkjente. Det er ingen grunn til å gi opp teknologien. Utviklingen i det internasjonale energimarkedet gir grunn til optimisme. Prognosene til Det internasjonale energibyrået har gjentatte ganger undervurdert veksttakten i fornybar energi. Olje må bli liggende i bakken, med og uten markedskreftenes hjelp. Kjøttforbruket må ned, transporten bli mest mulig fossilfri. Karbonprisene må strammes til, og CO₂-fangst fremstår mer og mer som en del av løsningen. Disse tiltakene, og doseringene av dem, blir svært krevende både nasjonalt og globalt.
Men de er mulige. Også uten en omfattende systemendring der for eksempel kapitalismen avvikles. Skal man tenke ekstra positivt, kan man legge til at tiltakene også gir andre gevinster: Elbiler gir bedre luft, vegetarmat gir bedre kosthold, og stengning av kullkraftverk gir mindre kols.
Selv om vi får til alt dette, ender vi kanskje på to graders oppvarming i 2100. Kanskje blir det tre. Begge deler er ille.
Men det kunne vært verre. Det kunne vært fem.