Godt nok for de svina? | Joacim Lund

Spørsmålet er ikke lenger om dyrevelferden er for dårlig – men hva som kan gjøres.

Kastrering uten smertelindring. Spark og slag. En gammel fiskekniv i rumpa.

NRK Brennpunkt-dokumentaren Griseindustriens hemmeligheter tok i bruk skjult kamera for å avdekke dyremishandling i norsk svineproduksjon. Opptakene viser et så kvalmende brutalt dyrehold at jeg skulle ønske jeg aldri hadde sett dem.

Hva er galt med disse bøndene? Og hvorfor er de så mange?

Handler dessverre ikke om «noen få»

Jeg har skrevet om dyrevelferd i mange år. Jeg har til og med skrevet en bok der det var et sentralt tema. Og hver gang en ny skandale rulles opp, fremføres de samme påstandene:

Dette er enkelttilfeller. Tragedier. Norge har verdens beste dyrevelferd.

En del av debatten i kjølvannet av denne dokumentaren vil sannsynligvis dreie seg om det. Dette er opptak fra noen få besetninger, vil noen si. De fleste grisebønder driver samvittighetsfullt, vil andre si. Begge deler er riktig. Jeg antar at de fleste norske bønder vil oppleve disse bildene som like forstyrrende som alle andre.

Men det betyr ikke at dårlig dyrevelferd er et marginalt problem her i landet. Hvem som helst kan enkelt finne offentlig dokumentasjon på det motsatte.

Omfattende og systematisk dyremishandling

I 2016 bar et urovekkende antall griser som ble levert til slakt i Rogaland tegn på at de var blitt utsatt for dårlig dyrehold. Mattilsynet fanget det opp i slakteriene og bestemte seg for å gjennomføre uvarslede tilsyn i samtlige av fylkets svinebesetninger.

Det klarte de ikke.

Avvikene de fant var så mange, omfattende og alvorlige at Mattilsynet ikke rakk å føre tilsyn med mer enn en tredjedel av besetningene. Av dem fikk en tredjedel hastevedtak for dårlig oppfølging av syke og skadede dyr. Så alvorlig var det at inspektørene forklarer i Sluttrapport: Mattilsynets tilsynsprosjekt på slaktegris i Rogaland 2017–18 at det var tungt å håndtere. Glem bortforklaringer om enkelttilfeller, avvik og personlige tragedier.

Dette problemet er altfor stort.

Det må Bondelaget, Mattilsynet, Nortura og alle andre erkjenne. Gjør de ikke det, sender de svinenæringen inn i en tillitskrise som aktørene i kyllingnæringen nok kan fortelle ett og annet om.

Spørsmålet er derfor ikke om dårlig dyrevelferd er et utbredt problem, men hvordan en kan få slutt på svineriet.

Trenger ikke nye lover

Noen vil kreve strengere regler, men det er ikke der problemet ligger. Samfunnet trenger mat produsert på en kostnadseffektiv måte, og lover og regler er utformet ut fra hva vi som samfunn er villig til å akseptere innenfor de rammene. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. Det er lovfestet, og de norske lovene og forskriftene er strenge.

Problemet er at for mange ikke følger dem.

I den nevnte sluttrapporten skriver Mattilsynet at «vi mener at vi ved uvarslede tilsyn har avdekket flere brudd på dyrevelferden enn vi ville ha gjort ved varslede tilsyn, og at resultatene i prosjektet derfor gir et riktigere inntrykk av hvordan grisen har det i hverdagen».

Tydeligere kan det knapt sies: Kontrollen er for dårlig. Loven kan brytes fordi risikoen for å bli oppdaget er liten. Kanskje er reaksjonene for milde også. Etter skandalen i Rogaland ble bare én produsent politianmeldt. Fire produsenter fikk aktivitetsforbud, og tre fikk avviklingsvedtak.

Håp om bedring

Noe godt kom ut av skandalen i Rogaland også, nemlig en ordning som skal gjelde fra juli i år. Da vil produsenter som leverer dyr med tegn på dårlig dyrevelferd, få trekk i kiloprisen eller bli avvist av slakteriet.

Økonomiske konsekvenser er sannsynligvis mer effektive enn holdningskampanjer når målet er å få de verste svinepelsene ut av næringen. Men det er ikke det eneste virkemiddelet som finnes:

Mattilsynet holder på med selvransakelse for tiden. Formodentlig finner de ut at inspektørene deres må ha den riktige kompetansen, og at de langt oftere må dukke opp uten forvarsel for å få et realistisk bilde av dyrevelferden.

Nortura (og alle andre slakterier) må studere grisene som kommer inn nøye. Ser de tegn til dårlig dyrehold, må de betale bonden med knapper og glansbilder og varsle Mattilsynet. Eller avvise bonden, for den saks skyld. Og slakteriene må for enhver pris unngå å konkurrere på dette. Får en bonde nei ett sted, må ikke neste slakteri si ja.

Bøndene er vanligvis ikke så glad i overraskelsesbesøk fra Mattilsynet. Bondelaget må erkjenne omfanget av problemet og forklare sine medlemmer at uvarslede tilsyn er riktig og viktig for å avdekke lovbrudd og redde næringens omdømme.

Gjøres alt dette på én gang, kan vi begynne å nærme oss noe som er godt nok for de svina.