Kommentar

Antiskjørhet

  • Bjørn Stærk
    Bjørn Stærk
    Spaltist

Mye av verdensøkonomien og finanssystemet er skjørt. Det er skjørt litt på samme måte som en vase som står på kanten av et bord er skjør. Vasen kan ha vært i familien i hundre år, men det hjelper lite hvis noen dulter borti den.  Den faller, blir knust, og er ødelagt for godt. Bildet er fra finansdistriktet i Tokyo, som har slitt med stagnasjon og tilbakegang i mange år. Foto: NTB Scanpix

Hva om vi blir sterkere av kaos, usikkerhet, motstand og stress?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det skal ikke så mye til for å skape en finanskrise. Det har vi sett de siste årene. Få ting er skumlere enn øyeblikket hvor et aksjemarked, en bank, en valuta, eller et helt lands økonomi er i ferd med å synke ned i avgrunnen. Hvis den ene synker trekker den andre med seg, og fort står hele verdensøkonomien i fare. Det gjør vondt for en markedsliberaler å si det, men vi kommer ikke rundt det:

Mye av verdensøkonomien og finanssystemet er skjørt .

Det er skjørt litt på samme måte som en vase som står på kanten av et bord er skjør. Vasen kan ha vært i familien i hundre år, men det hjelper lite hvis noen dulter borti den. Den faller, blir knust, og er ødelagt for godt. Skjørheten følger av materialet den er laget av – og at noen var dumme nok til å sette den på kanten av bordet. Etterpå unnskylder de seg med at de var helt sikre på at det ville gå bra. Men det hjelper lite, for nå er den knust.

Det er lett å finne eksempler på skjøre ting rundt oss. Men den libanesisk-amerikanske tenkeren Nassim Taleb hevder i en ny bok at det finnes ting som er det stikk motsatte av skjøre. Ikke bare robuste, men forbi robusthet, og over i en underlig verden hvor tilfeldigheter og uhell gjør ting bedre, litt som et glass som når du mister det i gulvet vokser seg større.

Han mener flyindustrien er et eksempel på dette. Når et passasjerfly styrter forsøker man å finne ut hvorfor, for å lære av det, rette opp problemet, og unngå at det skjer en gang til. Dermed blir det tryggere å fly for hvert fly som styrter. Det enkelte flyet er skjørt, men flyindustrien er det motsatte av skjør – uventete negative hendelser gjør den bedre. Det samme gjelder industrier med mye konkurranse og entreprenørvirksomhet. Utelivet blir bedre hver gang en mislykket restaurant går konkurs. Det er trist der og da, men over tid bli kvaliteten på de som overlever bedre og bedre, og det er ikke på tross av, men på grunn av, alle de som forsøkte men gikk konkurs.

Du ser noe av det samme skjer i kroppen din når du trener. Du utsetter den for en uventet påkjenning. Musklene slites og stresses, og det gjør vondt. Men om et par dager er du ikke bare like hel igjen, du er sterkere enn du var. Musklene dine er det motsatte av skjøre – påkjenninger gjør dem sterkere.

Nassim Taleb har funnet opp et nytt ord for det motsatte av å skjørhet, det motsatte av fragile : Antifragile, som også er navnet på boken. Jeg er glad i nyord, og liker å skape dem selv. Gode nyord skjerper tankene. Denne gangen skal jeg nøye meg med å oversette et: Antiskjør – det motsatte av å være skjør. Ting som blir sterkere av kaos, usikkerhet, motstand og stress.

Sorte svaner

Nassim Taleb er best kjent for sin forrige bok, The Black Swan fra 2007 (som jeg har omtalt tidligere), hvor han advarte om at usannsynlige hendelser er viktigere enn mange økonomer, politikere, og samfunnseksperter vil ha det til. De tror at verden følger en snill normalfordeling hvor det som er usannsynlig også er uviktig. I virkeligheten er det de usannsynlige hendelsene som endrer historien. 11. september farget all internasjonal politikk på 2000-tallet. Harry Potter erobret fantasien til en hel generasjon barn og unge. I ettertid virker det uunngåelig, men dette er bare en fortelling vi skaper for å gjøre verden forståelig.

Taleb hadde selv jobbet i finansmarkedet, og mente det var nettop der man i minst grad forstod betydningen av negative, uventete hendelser, og det gjorde dem ekstra sårbare. Han anslo at boliglånsinstitusjonen Fannie Mae satt på en kjeller full av dynamitt som kunne eksplodere når som helst. Like etterpå kom finanskrisen. Mange har i etterkant hevdet at de forutså finanskrisen. Taleb satset penger på det – og tjente godt.

Siden har noen hyllet Taleb som profet, og bedt ham om å spå «den neste sorte svanen». Men det var å misforstå det dystre poenget i The Black Swan som var at den typen spådommer er umulige. De sorte svanene er, og vil alltid være, uventete. Taleb hadde ikke spådd hendelsene som veltet finansmarkedet. Han bare observerte at finansmarkedet var ute av stand til å håndtere det uventete. Det er som med vasen som står på kanten av bordet. Du trenger ikke kunne forutsi hvem som vil dulte borti den, eller når eller hvorfor. Du trenger bare spørre hva som skjer hvis noen gjør det.

Jo, da faller den, og blir knust. Derfor er det nok lurt å sette den litt lenger inne på bordet.

Ikke bare er det umulig å spå hva som vil dulte borti vasen, vi bør ikke engang forsøke. I 2007 hadde Taleb ikke svar på hva finansmarkedet burde gjort i stedet. Det har han nå. De burde gitt opp å forutsi det uforutsigbare, og heller gjort noe med det virkelige problemet: Skjørheten deres. De burde forsøkt å bli robuste, eller enda bedre, antiskjøre. Så ville de overlevd den finanskrisen vi fikk, men også de andre vi kunne fått i stedet.

Ubegrenset oppside

Som eksemplene i begynnelsen viste, tenker Taleb lenger enn til finansmarkedet. Han ser skjørhet og antiskjørhet over alt. Skjørhet er egentlig bare en tilstand hvor den mulige oppsiden er begrenset, mens nedsiden er ubegrenset. Sannsynligvis går det bra, men bare litt bra, og i verste fall går det veldig dårlig . En bank med store utlån og investeringer får i beste fall pengene sine tilbake med litt fortjeneste. I verste fall taper de mer på én dag enn de har tjent til sammen siden forrige krise. Og hvis du eier et uforsikret hus, er det beste som kan skje at huset blir stående som det er. Men det verste som kan skje er at det brenner ned, og du mister alt – unntatt gjelden din. Skjørheten virker trygg, men det at det sannsynligvis går bra veies opp av hvor galt det kan gå når det først går galt.

Les også

Den skjulte minoriteten – konservative kristne i Norge

Antiskjørhet er det motsatte, en tilstand hvor den mulige nedsiden er begrenset, men oppsiden er ubegrenset. Sannsynligvis går det dårlig, men bare litt dårlig, og i beste fall går det veldig bra . Et hverdagseksempel: Hvis du ber noen ut på en date er det verste som kan skje, og det mest sannsynlig, at de svarer nei. Trist, men ingen katastrofe. Men det beste som kan skje er at du finner noen å tilbringe resten av livet ditt sammen med. Eller, hvis du skriver en bok er det verste som kan skje, og det mest sannsynlige, at du har kastet bort tiden din, fordi ingen vil lese den. Trist, men ingen katastrofe. Men det beste som kan skje er at du har skrevet den neste Harry Potter eller Fifty Shades of Grey .Antiskjørheten virker skummel, men det at det sannsynligvis går dårlig veies opp av hvor bra det kan gå når det første går bra.

Når du er skjør er tilfeldigheter en fiende du ønsker å beskytte deg mot. Når du er antiskjør er tilfeldigheter en venn du ikke bare ønsker velkommen, men ikke klarer deg uten. Og i et antiskjørt system kan det som er negativt i det små være positivt på et høyere nivå. De utallige håpefulle forfatterne som sannsynligvis kaster bort tiden sin på bøker ingen vil lese gjør at vi bokelskere kan nyte godt av de beste av dem. Entreprenører som starter restauranter som sannsynligvis går konkurs gjør at matelskere kan velge og vrake blant de gode som overlever. Taleb ser på disse menneskene som hverdagshelter. De får nedsiden, vi andre får oppsiden.

Hvis vi i stedet skjermer oss mot alle tilfeldigheter og alt som er negativt, mister vi alt dette. Hvis ingen tør skrive bøker som ikke blir lest, får vi ingen Harry Potter . Hvis du ikke orker smerten ved å bruke musklene dine, svinner de bort. Og hvis du ikke er vant til motgang i det små, takler du ikke den store motgangen når den kommer. Den svenske psykiateren David Eberhard hevder at den moderne skandinavieren lider av trygghetsnarkomani, (et annet fint nyord): Man søker å leve i en steril boble. Men før eller senere sprekker boblen, og da er du like skjør som et dyr født i fangenskap som slippes ut i det fri.

Frihet som fungerer

Trygghetsnarkomane politikere forsøker å gjøre økonomien trygg, uten nedturer, konkurser og oppsigelser. Men å beskytte økonomien ved å hindre konkurser er som å beskytte kroppen din ved å la være å trene. Alt du oppnår er å utsette krisen, som så blir enda større når den endelig kommer. Til slutt sitter vi igjen med et næringsliv fylt av SAS-lignende dinosaurer: dyre og ulønnsome og alt for store til at vi orker tanken på å la dem velte.

Dette høres ut som klassisk markedsliberalisme, og det er det nesten — men ikke helt. Nassim Taleb avskyr den naive rasjonalismen til mange økonomer. I beste fall er de som ornitologer som skal lære fugler å fly. I verste fall gjør deres drøm om en effektiv globaløkonomi verden skjørere.

Taleb bygger på ideene til Friedrich Hayek, skytshelgenen for pragmatiske liberalister. Hayek angrep de som tror at økonomien kan styres av en velmenende sentralmakt. Kunnskapen de trenger ligger spredd rundt blant oss alle, og lar seg ikke samle på ett sted. Derfor bør økonomien være fri, slik at hver av oss kan gjøre bruk av det lille vi vet.

Hayek er så udogmatisk at en sosialdemokrat som leser Hayek sannsynligvis vil bli en smartere sosialdemokrat. Velferdsstat? Javel, hvis du absolutt vil, så lenge du ikke er en naiv rasjonalist som tukler med ting du ikke forstår. Det er denne siden av Hayek Taleb bygger videre på, på en måte som sparker vekk beina under mange liberale ideer. For også liberalere lider av naiv rasjonalisme – eller av det jeg kaller koseliberalisme, troen på at det nok skal gå bra, skal du se . Her finner du tilhengere av åpne grenser, superstater og ubegrenset globalisering, og folk som blir våte i øynene når de kikker opp mot glasskonstruksjonene til storbanker som ikke har gått konkurs (ennå).

Det skal nok gå bra

Hvis du lurer på om noe er skjørt, robust eller antiskjørt, behøver du bare å sette deg ned og vente i omkring 1000 år, og se hvordan det går med det. Tiden etser vekk det skjøre, lar det robuste stå i fred, og styrker det antiskjøre. Hvis en teknologi, tradisjon eller institusjon har overlevd lenge, er den robust eller antiskjør. (Religioner har nok kommet for å bli.) Er den helt fersk, er det for tidlig å si. Taleb fnyser når optimistene sier at vi lever i en stadig tryggere verden, slik Stephen Pinker hevder i The Better Angels of Our Nature , eller at 2012 var det beste året i verdenshistorien, og at framtiden blir enda bedre, slik Eirik Løkke skrev i Aftenposten nylig. Vi har ikke nok datagrunnlag!

Les også

- Frihet kan ha en mørk side, og verden kan bevege seg i feil retning

Riktignok har vi få kriger for tiden, men den forrige vi hadde i vår del av verden var også den største noensinne. Den vi kunne fått i 1962 ville blitt større. Hvor stor blir den neste? Vi har bare hatt atombomben i 70 år. Etter 700 kan vi puste lettere, og etter 7000 kan vi senke skuldrene. Verden har sett perioder med vekst og fred tidligere også. De varte ikke evig. Og hvis det inntreffer en katastrofe, vil skaden bli større i en verden av tett sammenknyttete, effektive, gjeldstyngede, naiv-rasjonalistiske storstater enn i en verden med overflødighet og slakk. Teoretikere sier at vi trygt kan ta sjansen på gjeld, klimaproblemer, og annen risiko, fordi de har regnet ut at det går bra. Men verden er slemmere enn teoriene deres.

Uetiske synsere

Taleb retter sin hardeste kritikk mot den økonomiske, politiske og journalistiske eliten – Davos-mennesket. Han anklager dem for å være korrupte, fordi de har funnet en måte å lure systemet på. De beholder oppsiden når det går bra, men overlater nedsiden til andre når det går galt. Som vi så under finanskrisen: Profitten er privat, tapene tar staten seg av. Eller som vi ser hver gang en synser tar feil: De som lyttet til de dårlige rådene deres får lide, men selv beholder de jobben sin. Thomas Friedman var en varm tilhenger av Irak-krigen, som han håpet ville demokratisere den arabiske verden. Han bommet på det meste, men skriver fremdeles for New York Times. Joseph Stiglitz anslo at Fannie Mae var bunnsolid. Etterpå hevder han at han forutså finanskrisen.

Det er en ubekvem tone i mange avisartikler om Taleb. Det murres om hans unødvendig store ego, og at han spekulerer om ting han ikke har greie på. Begge anklagene stemmer. Men kanskje har ubekvemheten også noe med at han pirker borti mediemenneskets dårlige samvittighet, og da er egoet hans en fin unskyldning for å snakke om noe annet. Hva er det han egentlig ønsker? Vil han straffe eksperter som tar feil? Vel, ja. Det er nettop det han ønsker.

Taleb ønsker seg ikke helt tilbake til Hammurabi, som henrettet ingeniører hvis husene de bygget raste sammen, men han mener vi bør finne opp noe tilsvarende. Taleb tillater deg å synse kun hvis du har noe å tape på det. Krigshissere bør helst sende barn eller barnebarn i krigen. Økonomieksperter bør satse penger på rådene de gir. Det minste de bør utsettes for når de bommer er offentlig ydmykelse.

Dette er en fin idé, så la meg innlede året med et løfte: Når 2013 er over, skal jeg skrive en artikkel som lister opp alle feilene jeg har begått i denne spalten. Faktafeil, misforståelser, tvilsomme analyser, og ikke minst spådommer som slo feil. Det koster meg ingenting å skrive ord i en spalte. Det minste jeg kan gjøre er å henge ut meg selv når jeg bommer, (som da jeg, i likhet med Thomas Friedman, syntes Irak-krigen var en fin idé.)

Bjørn Stærk

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    «God, norsk forvaltningstradisjon» er tydeligvis å gi blaffen i EØS

  2. DEBATT

    Dagligvarebransjen er et skjørt byggverk

  3. ØKONOMI

    Oslo Børs hopper opp

  4. ØKONOMI

    Fem grafer som viser at sagaøya slår de britiske øyene i økonomi

  5. A-MAGASINET

    Det er ti år siden den desperate søndagen da 60 personer ble hasteinnkalt til Norges Bank for å redde oljeformuen vår

  6. VERDEN

    780 mill. kinesere har holdt seg hjemme i frykt for smitte. Det kan få enorme økonomiske konsekvenser.