Det er en god tid for oss unge voksne som er glad i tegneserier.
Flu Hartberg tar de polariserende strømningene i samfunnet på kornet i endetidsfortellingen Moderator. Kristian Hammerstad inviterer også inn i en apokalyptisk verden i Trigrammaton, der han på mesterlig vis formidler en gufsen følelse av uro og endetid.
Personlig har jeg sett frem til den politiske og feministiske 60 damer du skulle ha møtt av Marta Breen og Jenny Jordahl. Forfatterne har laget en egen historiebok i tegneserieformat for å få med sentrale kvinners rolle i historien. Gjennom et klart og konkret språk og morsomme illustrasjoner, makter Breen og Jordahl å få frem en viktig oversikt over tidligere unnlatelsessynder i historieskrivingen.
Denne tegneseriehøsten inneholder rett og slett det meste en 31 år gammel tegneserieentusiast kan ønske seg.
- En annen favoritt er Tegnehanne. Les anmeldelsen av hennes nyeste bok her: Tegnehanne er blant dem som drar klærne av keiseren, av seg selv, og av oss andre.
Kulturform for barn og unge
Høsten kommer like fullt med en ubehagelig ettertanke. De fleste norske tegneseriebøkene er tiltenkt et publikum som ikke lenger går i grunnskolen.
Det finnes noen unntak selvfølgelig, men også denne høstens tegneserier følger en lang norsk trend: Det er enten bøker eller avisstriper.
For å si det med ordene til Øyvind Holen og Tore Strand Olsen, forfatterne bak Tegneseriens historie som kom ut i 2015:
Det er lenge siden norske 8-12-åringer gledet seg til «bladdag» i butikkene. Pilene peker nedover for tegneserier rettet mot barn. De selger ikke som før, og det i den første kulturformen med barn og ungdom som viktigste målgruppe.
Dør ut?
Det er ikke overraskende at kulturform på papir sliter. Barn som vokser opp i dag, husker ikke en tid uten internett. En stor andel aktivitet både på skole og fritid skjer på skjerm.
Utviklingen er i praksis uunngåelig, og det er ingen grunn til å beklage seg over den oppvoksende generasjon.
Spørsmålet er hvordan de ulike papirbaserte uttrykksformene tilpasser seg.
Tegneserier har tradisjonelt vært et kommersielt produkt, og man kan spørre om det egentlig er noe poeng i å bevare en Donald Duck som beveger seg fra rute til rute i Andeby, når man har Disney Channel?
Både og
Svaret er ja, det trengs. Men tegneserier, som lærebøker og aviser, må tilpasse seg en ny virkelighet. For dette er ikke et spørsmål om papir eller nett. Det må være et både og.
Tegneseriene må utvikles både i den analoge verden og digitalt – et samarbeid som gjør at man får det beste fra to verdener. For eksempel kan man både følge Donald på Facebook og i bladene.
For det er gode grunner til å passe på at tegneserien ikke går over i papirdøden.
Lesing for lesingens skyld
I en rapport fra 2011 så forskere fra Høgskolen i Hedmark på skoler der gutter og jenter gjorde det like godt.
Særlig tre ting skilte disse skolene fra andre: Streng struktur fra dag én, positiv tilbakemelding og lesing. Og da lesing for lesingens skyld.
Bøker som elevene selv vil lese, og da særlig tegneserier.
Forskere ved Universitetet i Agder har forsket på leseferdigheter og motivasjon for lesing på ungdomstrinnet. De fant at også gutter som sliter med å lese, er like motivert til å lese tegneserier som de lesesterke.
Forskerne mener at tegneserier kan hjelpe barn og ungdom med forståelsen, som er så viktig for å ha lyst til å lese.
Lydløs dans
Det ligger også noe mer i tegneseriens egenart som det er verdt å ta vare på.
Scott McClouds smått ikoniske Understanding comics er endelig oversatt til norsk og gitt ut på Minuskel forlag. McCloud forklarer hvordan tegneserierutene – og særlig rommet mellom rutene – utfordrer leserens fantasi og forestillingsevne på et helt annen nivå enn for eksempel tegnefilmen.
Tegneserier inviterer leseren til å «delta», eller for å si det med McClouds egne ord:
«Tegneserieskaperen inviterer oss til en lydløs dans mellom det som ses og det som ikke ses. Ingen annen kunstform gir så mye til sitt publikum samtidig som den krever så mye av dem.»
- Likestillingskampen handler også om de frafalne guttene, skriver jeg i denne kommentaren: Skoletrøtte gutter trenger en større heiagjeng
Akseptert og omfavnet
Det har vært en vei å gå for at tegneseriene skulle bli respektert som den kunstformen McCloud beskriver. Særlig etter andre verdenskrig festet det seg en oppfatning av at tegneserier gjorde barn til dårlige lesere – og i verste fall til kriminelle samfunnsborgere.
Derfor er det et paradoks at når tegneserier nå i stor grad er omfavnet som kulturform og læringsverktøy, så er de i ferd med å dø ut.
Særlig all den tid den tegnede historien fremdeles er et av de mest spennende og grensesprengende uttrykkene vi finner i dag.
Ta for eksempel Marvels nye superhelt: En syrisk mamma som prøver å holde familien i livet mens krigen stormer. Eller oppropet om å gi Elsa fra tegnefilmen Frost en jentekjæreste i Frost 2.
På sitt beste bryter tegningen barrièrer, og den er tilgjengelig for et stort publikum. Det vil heldigvis ikke forandre seg i den digitale verden.
- Er det noen grunn til å se på den oppvoksende generasjon som en fremmed rase? På ingen måte: Generasjonsjakten kan avblåses
Viktig verktøy
Tegneserieskapere i dag kjemper både mot den kommersielle og den digitale klokken.
Riktignok finnes Kulturrådets innkjøpsordning, men spørsmålet er om det er nok for å få den tegnede historien over i den nye tiden. En løsning er å tenke rundt tegneserier slik man tenker om lærebøker. Det har en verdi at det finnes på papir, men formen må naturligvis utvikles.
I Norge har nesten 25 prosent av elevene i skolen lese – og skrivevansker.
Norsk skole har ikke råd til å miste det verktøyet tegneseriene er for å vekke leselysten blant de unge.
helene@aftenposten.no
Snapchat: Skjeggesnap
Instagram: Skjeggegram