Kommentar

Religion er overvurdert

  • Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Pave Frans har vakt begeistring, men er konservativ i spørsmål om etikk og kjønn. Enric Marti/Scanpix

Det norske samfunnet blir ikke nødvendigvis mer religiøst fordi stadig flere tror på Allah, St. Sunniva eller sjelevandring.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Religionene vender tilbake! Det har vært budskapet fra mange religionsforskere de siste 20–30 årene. Det skal være en «stor åndelig søken» blant folk, samtidig som ulike innvandrergrupper representerer et mangfold av religiøst liv. Det finnes i dag en muslimsk menighet i selv den minste norske by, og katolske kirker i Oslo må ofte ha flere gudstjenester på rad for å imøtekomme behovet. Alternativbevegelsen trekker tusenvis til sine messehaller.

Det er åpenbart stor bevegelse i nordmenns religiøse orientering. Men blir samfunnet mer religiøst av den grunn? Får religionene større betydning?

Imøtegår vedtatte sannheter

Faktisk er ikke religion spesielt fremtredende eller omstridt i norsk offentlighet, hevder religionssosiologen Inger Furseth i en fersk studie. Sammen med nordiske kolleger har hun undersøkt religionenes stilling i politikk, medier og sivilsamfunn. Boken ble lansert på et debattmøte i Oslo i mandag kveld, og den vil snart få en oppfølger som sammenligner situasjonen i de nordiske landene.

Tittelen er Religionenes tilbakekomst i offentligheten? Der vi er blitt vant til at religionsforskere svarer ja på et slikt spørsmål, svarer denne forskergruppen nei:

Nei, religion er ikke blitt viktigere i norsk politikk. Nei, mediene flommer ikke over av saker om islam. Nei, våre «sekulære» (verdslige) verdier er ikke på retur.

Kraftig nedgang

Dette er forfriskende funn. Heller ikke denne forskergruppen benekter at det religiøse landskapet er i bevegelse. Men ved hjelp av følelsesløse, empiriske metoder justerer de bildet av perioden fra 1980 til i dag.

Eksempelvis har de målt bruken av ord knyttet til religionsfeltet i norske partiprogrammer i perioden 1989–2017. Det viser seg at de aller ferskeste partiprogrammene (2013–2017) bare har en ørliten prosentøkning (0,2) i bruken av slike ord sammenlignet med partiprogrammene for 2009–2013. Og Fremskrittspartiet er – overraskende nok – det partiet som er minst opptatt av religion i sitt partiprogram.

afp000874315.jpg

Samme mønster gjenspeiler seg i mediene. Ikke uventet er det en kraftig nedgang i dekningen av Den norske kirke. Det gjelder ikke minst for denne avisen. Så sent som på 1990-tallet hadde Aftenposten faktisk en egen kirkeredaksjon med tre medarbeidere. Økningen i antallet artikler om islam, katolisisme og nyreligiøsitet, fyller på ingen måte tomrommet etter kirkestoffet.

Tror i liten grad på Gud

Hvorfor er ikke politikere og medier mer opptatt av religion? Det finnes ikke noe enkelt svar på det, og forskergruppen unnlater på sin side å trekke noen konklusjon.

Men går vi til andre undersøkelser, så virker det som om både mediene og våre folkevalgte speiler en generell tendens. Rundt påsketider kom nyheten om at like mange nordmenn svarer nei som ja på spørsmål om de tror på Gud. Det er et historisk lavt tall. Ifølge forskningssjef Paul Brekke ved Ipsos MMI er det flere kvinner enn menn som sier at de tror, men andelen har sunket jevnt blant begge kjønn de siste ti årene (VG, 31. mars). Dåpstallene går ned, jevnt og trutt.

Det betyr at Den norske kirke fremdeles taper terreng. I 2012 fikk Kirken en løsere forbindelse til staten, og det ble bestemt at kristendommen ikke lenger skulle være statens religion. Dette er sekularisering i praksis, for begrepet viser nettopp til et prinsipielt skille mellom politikk og religion.

Tro som en privatsak

Skulle nye religiøse grupperinger utfordre denne sekulariseringsprosessen, måtte de ha seriøse politiske ambisjoner. Og slike ambisjoner er det vanskelig å få øye på.

Muslimske politikere støtter gjennomgående opp om det prinsipielle skillet mellom politikk og religion, det finnes ikke engang noe eget parti for muslimer. Den offentlige debatten har de siste årene fått en hel rad av muslimske bidragsytere som forsvarer verdiene i det sekulære samfunnet. I etterkant av terrorangrepene i Paris og København, var det særlig muslimer som etterlyste et større reformarbeid innenfor islam. Bare slik kan man isolere ekstremister og folk med farlige ideer, argumenterer samfunnsdebattanter som Mohammad Usman Rana og Nazneen Khan Østrem.

Nazneen Khan Østrem Stein J Bjørge

Heller ikke frikirkemiljøet er en politisk maktfaktor. For drøyt ti år siden hevdet religionshistorikeren Torkel Brekke at karismatisk-evangeliske menigheter var i ferd med å gjøre et inntog i norsk politikk. Det er vanskelig å se at det har skjedd. Alternativbevegelsen har minst av alle politiske ambisjoner, der er det individuelle erfaringer som teller.

Kollektiv motstand

De religiøse miljøene i Norge produserer ikke mye spenning seg imellom, takket være et veletablert dialogarbeid. Men heller ikke en fredelig utkantnasjon er upåvirket av internasjonal uro og terrorisme med røtter i religion. Man kan velge å kalle det religiøs ekstremisme. Eller bare kriminalitet og sikkerhetsproblemer.

Uansett er det neppe noe som truer skillet mellom politikk og religion i Norge. Troen er en privatsak for det store flertall av norske borgere. Det sekulære samfunn later rett og slett til å være såpass robust at vi som kollektiv kan stå imot «religionenes tilbakekomst» i offentligheten.

  1. Les også

    Skillet mellom religion og politikk

  2. Les også

    Anne Sender i kronikk: Religionsdialog hjelper oss å mestre mangfoldet

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. NORGE

    – Hvis jeg blir drept, har jeg skapt en bevegelse som vil overleve

  2. KRONIKK

    Religionspolitikken styrker konservative muslimer – på bekostning av de sekulære | Sylo Taraku

  3. NORGE

    Integreringsbarometeret: Dette gjør nordmenn skeptiske til muslimer

  4. DEBATT

    Snikislamisering er ikke mulig i et sekularisert samfunn

  5. DEBATT

    Prinsippløst å forlange at Aftenposten skal være religionsfri | Christian Lomsdalen

  6. KRONIKK

    Er Europa i ferd med å avvikle trosfriheten?