Kommentar

Gjenmøte med uhyggen | Per Edgar Kokkvold

  • Per Edgar Kokkvold
    Spaltist

USA har i dag en president som øyensynlig ikke ser forskjell på det som er sant og det som er usant, og som mener alle ubehagelige nyheter er falske. Presidenten vil selv bestemme hva som er sant, skriver Per Edgar Kokkvold. Bildet er fra en pressekonferanse i Det hvite hus i februar. Pablo Martinez Monsivais, TT/NTB scanpix

Nyheter. Hvis folk slutter å tro at det finnes uomtvistelige sannheter, er vi alle ille ute.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Pressefolk skal ikke holde seg med guder, men ha – ikke en fiendtlig, men en skeptisk innstilling til alt og alle, i hvert fall til alle som utøver makt. Men det er lov å ha noen å se opp til.

Jeg har ikke så mange. Men to av dem har fått en ny vår med Donald John Trumps inntog på verdensarenaen. Thomas Jefferson og George Orwell.

Jeg beundrer dem av flere grunner, men først og fremst fordi de hadde en inngrodd redsel for undertrykkere.

De var begge i besittelse av den vidunderlige evnen til å oppdage potensielle tyranner, enten de kom ovenfra eller nedenfra.

Per Edgar Kokkvold. Morten Uglum

Hvis Jefferson måtte velge

Thomas Jefferson (1743–1826) var amerikansk utenriksminister, visepresident og, fra 1801 til 1809, president.

Jefferson var en belest mann, en kristen som foraktet kirkens menn i politikken, en jurist som mistrodde jurister – «menn med et snakkesalig og tvilsomt levebrød», kalte han dem.

Det var Jefferson som praktisk talt egenhendig skrev den amerikanske uavhengighetserklæringen, en erklæring som inneholder setninger som disse: At de styrende henter sin makt fra de styrtes samtykke, et samtykke som også kan trekkes tilbake, at alle mennesker er skapt like, at deres Skaper har skjenket dem visse umistelige rettigheter, og at blant disse hører liv, frihet og retten til å søke lykke.

– Den største fristelsen på jorden er makt, sa Jefferson, som anså pressen ikke bare som den fjerde statsmakt, men som den første, som de andre makters forutsetning, og derfor viktigere enn dem alle.

Etter selv å ha vært president i åtte år, sa han det slik: – Hvis jeg måtte velge mellom en regjering uten en fri presse og en fri presse uten en regjering, ville jeg alltid velge det siste.

«Pressen er ute av kontroll»

Nesten 250 år senere kaller president Trump og hans stab pressen en folkefiende.

De har bedt kritiske medier «holde kjeften sin», ønsket å forby bruk av anonyme kilder, og nektet medier som har sagt eller skrevet noe Trump-administrasjonen ikke liker, tilgang til pressebriefinger i Det hvite hus.

Presidenten selv har kalt journalister «de mest uærlige mennesker på kloden». Han har sagt at mediene er «ute av kontroll», som om det er hans oppgave å kontrollere dem. «FAKE NEWS media lyver med overlegg og representerer en stor fare for vårt land,» ifølge den nattetvitrende presidenten.

Hensikten er åpenbar: Å begrense eller stanse legitim kritikk, gjøre opposisjonelle til fiender og fiender til kriminelle. Det er derfor han nå bruker begrepet «falske nyheter» om alt han ikke liker i journalistiske medier.

En venstreorientert patriot

Begrepet bringer oss over til journalisten og forfatteren George Orwell (1903-1950).

Orwell var en venstreorientert, engelsk patriot som satte sin lit til alminnelige mennesker, men foraktet både den åndsfattige del av overklassen med deres «velfødde, fjollete selvgodhet», og det han kalte langhårede marxister, som drøvtygget flerstavelsesord og bøyde kne for Stalin.

Orwell var sosialist, men hatet alle som tråkket på mennesker i en eller annen ismes navn, og mest av alt hatet han dem som gjorde det i sosialismens.

Orwell skrev om politikk, men også om blomster og bier, om appelsinmarmelade og ørretfiske, og fikk kritikk fra folk som ikke likte den manglende klassevinklingen og som mente blomster var borgerlige.

Og så skrev han altså romaner, ikke minst skrev han Animal Farm og 1984, som ble refusert av en rekke større, politisk korrekte forlag på De britiske øyer, fordi kommunister i og utenfor Sovjetunionen kunne komme til å ta seg nær av dem, hvilket de selvfølgelig også gjorde da bøkene endelig utkom.

En uhyggelig bok

Orwells 1984 ble utgitt på norsk første gang i 1950. Før jul kom den på Gyldendal i ny oversettelse og med ny tittel: Nittenåttifire, og den selger godt.

Det er en uhyggelig bok. Jeg leste den første gang der Orwell skrev den, på Jura, en nesten folketom øy i de indre Hebridene.

Boken handler om et totalitært samfunn og om Winston Smith, som er ansatt i Sannhetsministeriet for å kontrollere nåtiden og «føre fortiden à jour», som Orwell så uhyggelig uttrykker det.

De tre andre departementene er Fredsministeriet, som sysler med krig, Kjærlighetsministeriet, som holder ro og orden, og Overflodsministeriet, som administrerer den økonomiske elendigheten.

Det er dette Orwell kaller «Newspeak», «nytale», eller «nysnakk» i den nye oversettelsen: Krig er fred. Frihet er trelldom. Uvitenhet er styrke: Nysnakk skilte seg fra andre språk ved at ordforrådet ble mindre fra år til år.

Hver reduksjon var en gevinst, for jo mindre utvalget var, desto mindre ble fristelsen til å tenke, som det heter i boken.

Likhetstrekk

Orwell selv trodde ikke at det samfunn han skildret, nødvendigvis ville komme, men at det kunne komme.

Siden Orwells tid har vi sett flere samfunn med likhetstrekk til 1984-samfunnet, i Sovjetunionen, i såkalte folkedemokratier og i diverse diktaturer av både rød og brun farge.

USA er definitivt ikke et slikt samfunn, men USA har i dag en president som øyensynlig ikke ser forskjell på det som er sant og det som er usant, og som mener alle ubehagelige nyheter er falske.

Presidenten vil selv bestemme hva som er sant. Det er fristende å tro at hensikten er å skape realitetsforvirring, en atmosfære hvor folk ikke lenger klarer å avsløre offentlige løgner.

Hva kan vi gjøre?

Med Trump kan vi ingenting gjøre. Det er det bare amerikanerne selv som kan, i 2020, hvilket det slett ikke er sikkert at de vil.

Men vi – vi som bedriver ord – må i hvert fall holde orden i vårt eget hus. Hvis tilliten til de journalistiske mediene blir vesentlig lavere enn tilliten til dem vi skal overvåke, vil det bli vanskelig – og til slutt umulig – for oss å gjøre jobben vår.

Vi må la dem vi er uenige med, slippe til med sine beste argumenter. Vi har lov til å spisse – det er en av forutsetningene for god journalistikk – men vi har ingen rett til å gjøre det på bekostning av de nyanser som er nødvendige for at den informasjon vi formidler, også er korrekt. Vi må ta ordene på alvor, dyrke språket og snakke opp til dem vi henvender oss til.

«Falske nyheter» undergraver nyhetsbegrepet, fordi en nyhet pr. definisjon skal være sann eller så korrekt som mulig. Derfor vil Trump & Co fortsette å bruke begrepet «falske nyheter» også når sannhetsgehalten i det som formidles, er uomtvistelig.

Bare gjennom integritet, nøyaktighet og redelighet kan pressen vinne kampen om sannheten.


På Twitter: @kokkvold

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Falske nyheter
  2. Donald Trump
  3. Medier
  4. Journalistikk

Relevante artikler

  1. KULTUR

    1984 topper salgsliste etter Trump-innsettelsen

  2. MENINGER

    «Vår tid er forvirrende - og forvirret. I løpet av uhyggelig kort tid er så mye snudd på hodet at hverken USA eller Europa er helt til å kjenne igjen.»

  3. KULTUR

    Trump: - Mediene vil ikke rapportere om terrorangrep

  4. VERDEN

    Trump har bedt justisdepartementet etterforske lekkasjer

  5. VERDEN

    Republikanere mener Trump forsøker å kneble pressen med omstridt pris

  6. KOMMENTAR

    Demokratiets trojanske hest | Harald Stanghelle