Kommentar

Sykelønn er et kostbart politisk tabu | Trine Eilertsen

  • Trine Eilertsen
    Trine Eilertsen
    Sjefredaktør

Foto: Inge Grødum

Arbeiderpartiets blinde forsvar for enkelte av LOs løsninger er et problem.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En av de mest fascinerende episodene i nyere norsk politikk var da daværende LO-leder Gerd-Liv Valla filleristet statsminister Jens Stoltenberg og arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen så støvskyen nærmest sto ut av tv-skjermen. Hanssen og den rødgrønne regjeringen hadde lansert et forslag om innstramning i sykelønnsordningen som innebar at arbeidsgiverne skulle betale en større andel av utgiftene. Han ble kjølhalt og hengt til tørk i skam.

Det ble ingen innstramning. Det ble enda litt mer avtale om inkluderende arbeidsliv (IA).

Arbeidsminiser Bjarne Håkon Hanssen (Ap) ble satt på plass av LO-leder Gerd-Liv Valla i 2006. Foto: Storfjell, Ingar / Hegtun Halvor, TLF: 91313096

Saken ble en påminnelse om hvor langt LO og NHO vil gå i krigen for hverandre når de har felles interesse av at staten bærer utgifter deres medlemmer ellers måtte tatt. Det er nattesiden av et trepartssamarbeid som det ellers er svært mye godt å si om.

Den minnet også dem som måtte ha glemt det om LOs enorme makt over Norges største parti, Arbeiderpartiet. Statsministeren og en av den rødgrønne regjeringens sterkeste profiler fremsto som skolegutter da de ble irettesatt i full offentlighet av LO-sjefen, som på denne tiden ble kåret til Norges mektigste.

Politisk motivert pengestøtte

Valla er ute av soga, men forholdet mellom Ap og LO like nært. Forholdet fikk to tydelige manifestasjoner forrige uke. LO sendte over 10 millioner kroner i valgkampstøtte til AP, og LO fikk besatt sine faste plasser i Arbeiderpartiets sentralstyre under landsmøtet.

Det siste er viktigere å problematisere enn det første. I et demokrati må både organisasjoner og privatpersoner kunne støtte økonomisk partiet man er enig med. Høyre får støtte av bedriftseiere som har sansen for partiets skatte- og næringspolitikk, Ap får støtte fra LO. Begge får kritikk for at støttespillerne kan «kjøpe» seg politikk i retur for gavene. Det manes frem bilder av at Stein Erik Hagen og andre rikinger møter Høyre-ledelsen, bestiller kutt i formueskatt i bytte mot valgkampstøtte, før høyrefolkene drar til landsmøtet og sørger for å få det programfestet.

Sterk innvirkning på politikken

Det er en tøvete kobling uten talende eksempler, og ville forøvrig vært en vanvittig strategi fra Høyre. Det er heller ikke grunnlag for å påstå at politikkutviklingen i Ap, SV og Sp kommer som en belønning for pengestøtten fra LO.

Men Ap har et annet forhold til sin giver enn de andre har. For politikken i Ap er jo ikke løsrevet fra det faktum at LO har klippekort i partiets sentralstyre og programarbeid. Det betyr at en særinteresse - tre av fire stemmeberettigete er ikke LO-medlemmer - har ekstrem sterk innvirkning på partiets politikk.

Ingen partier er opptatt av alle

Nå er det ikke uvanlig at partier mener at deres velgeres samfunnssyn er så godt at det bør deles av de fleste. Men grunnen til at ikke alle vil det samme, er jo at de har ulike interesser og ser verden fra forskjellige ståsted. Det er ikke fordi de ikke vet bedre. Det er faktisk derfor vi har ulike partier og organisasjoner.

Partier som sitter i regjering har et særlig ansvar for å løfte blikket og se helheten og flere enn sine egne velgere. En regjering skal veie hensyn mot hverandre i sterkere grad enn et parti, og ikke minst et parti i valgkamp, gjør. Det er i dette bildet at LOs hotline til statsministrene fra Arbeiderpartiet ikke er så rett frem også Jonas Gahr Støre vil ha det til. Han følger i sine forgjengeres spor når han ikke en gang skjønner hvorfor det stilles spørsmål ved symbiosen mellom LO og Arbeiderpartiet fra for eksempel NHO-sjef Kristin Skogen Lund. Hennes organisasjon brøt fornuftig nok de tette båndene til Høyre for snart to tiår siden.

Et tøft arbeidsliv?

Arbeiderpartiets tette bånd til LO har fått ringvirkninger inn i de andre partienes politikkutforming. Sykefravær er et godt eksempel. Med noen få, eksotiske unntak mener alle at sykefraværet i Norge er for høyt. Sammenligner vi Norge med andre land, er det ikke så mange åpenbare grunner til at Norges sykefravær skal være så mye høyere enn i Sverige eller Nederland, selv om det er blitt en norsk spesialøvelse å lete etter nettopp disse grunnene. Men, som psykiateren og hypokonderlegen Ingvar Wilhelmsen sa det til en en gjeng journalister han syntes klaget for mye over sin tøffe arbeidsdag: Hvis dere mener at Norge har et brutalisert arbeidsliv - hvor skal dere dra for å finne et arbeidsliv som er mindre brutalisert? Nevn gjerne eksempler.

Ingen egenandel på sykefravær

Forklaringene på sykefravær er mange og sammensatte. Den rause sykelønnsordningen, altså at det ikke er noen egenandel knyttet til fravær for arbeidstaker, er en. Selv Stoltenberg-regjeringens ekspertutvalg for sykefravær slo fast at fraværet ville gå ned hvis ordningen ble strammet inn. Men innstramninger i ordningen er en ikke-sak fordi LO og Ap, og etterhvert NHO, har parkert den. Det spiller ingen rolle hvilken forskning som kommer, eller hvor åpenart det er at økonomiske incentiver påvirker adferd både blant arbeidstakere og arbeidsgivere. Her gjelder ikke kunnskapen politikerne ellers priser så høyt.

Høyre, som før utfordret dette, parkerte problemstillingen på sin vei mot makt. Jerngrepet en enighet mellom LO og NHO har på en hver regjering, er èn forklaring. Ny kunnskap er det ikke.

IA-avtalen som stopper

Klærne keiseren har tatt på seg heter IA-avtalen. Den kom i stand i 2001 som et rotnorsk kompromiss i forsøket på svare på sykefraværsutfordringen uten å utfordre LO. Det gode med IA-avtalen er at den har utvidet forståelsen for hva som påvirker sykefraværet og hvordan det kan reduseres. Det handler selvsagt om langt mer enn sykelønn. Dessuten har harmonien rundt sykelønn bidratt til et forhold med NHO og særlig LO som gjorde pensjonsreformen mulig.

Det svake med avtalen er at den har ført oss knapt halvveis til målet: Å kutte det norske sykefraværet med 20 prosent fra 2001. Dessuten har den skapt rapporteringsregimer for både arbeidsgivere og arbeidstakere med heller uklar verdi. Avtalen gjør det umulig for andre enn ungdomspartiene å lufte muligheten for en egenandel i sykelønnsordningen, på linje med det som finnes i beslektede ordninger, som ledighetstrygd. En beskjeden egenandel i form av 10–15 prosent mindre lønn de første sykedagene vil frigjøre kroner som kan brukes på andre velferdstiltak. Ingen som har lest de to siste perspektivmeldingene - og det har lederne i LO, Ap, NHO og Høyre - kan i fullt alvor mene at det ikke er verdt å prøve.

Les mer om

  1. Kommentar Trine Eilertsen
  2. NHO
  3. Landsorganisasjonen (LO)
  4. Jonas Gahr Støre
  5. Arbeiderpartiet (Ap)
  6. Formuesskatt
  7. Arbeidsliv

Kommentar Trine Eilertsen

  1. KOMMENTAR

    En hyllest til Utredningsinstruksen

  2. KOMMENTAR

    Politikk handler også om å holde seg for nesen når det trengs

  3. KOMMENTAR

    Erna Solberg nevnte ikke de andre med ett ord

  4. KOMMENTAR

    Siv Jensen trakk teppet bort under SSB-sjefen

  5. KOMMENTAR

    «Den som tror Listhaug har lært, må tro om igjen»

  6. KOMMENTAR

    Eilertsen: Kun Frp kommer styrket ut av denne krisen