Hjemreisen til Joshua French som nasjonal begivenhet | Trine Eilertsen

Hjemreisen til Joshua French er gode nyheter for hans familie og for UD. Men hvorfor avbrøt statsminister Erna Solberg 17.mai-feiringen for å stille på pressekonferanse om saken?

Kari Hilde French opplevde sannsynligvis sitt livs beste 17 mai. i år. Hun har kjempet en langvarig og desperat kamp for å få hjem sin sønn Joshua French fra Kongo. Man trenger ikke ha egne barn for å skjønne at det har vært tungt. Alle unner Kari Hilde French gleden og lettelsen. Men reaksjonene handler om mer enn sympati med en mor.

Sympati med Moland og French

Det finnes dem som sympatiserer med Joshua French og hans avdøde kamerat Tjostolv Moland. For dem er dette historien om to eventyrere som dro ut i verden for å gjøre noe helt annet. De var uheldige, ble involvert i et drap, og endte opp som straffedømte i Kongo. Slikt kan, om ikke skje den beste, så i hvert fall mange, som enkelte formulerer det. Man kan ha uflaks, eller gjøre dumme ting mange steder. Men skjer i det i et land som Kongo, må myndighetene ordne opp, koste hva det koste vil, vil enkelte mene.

Hva skulle de i Kongo?

Så har vi den tredje gruppen - og jeg skal ikke legge skjul på at jeg er blant dem - som ikke begriper hva de to norske guttene skulle i Kongo i første omgang. Vi lurer på hvor langt norske myndigheter forventes å strekke seg for å rydde opp etter nordmenn som begår ulovligheter i utlandet. For oss lød de naturlige spørsmålene da nyheten kom 17. mai: Hva i all verden har dette mørke eventyret kostet, i kroner og menneskelig lidelse? Og hvorfor gjorde statsministeren dette til en nasjonal hendelse ved å avbryte 17.mai-feiringen for å fortelle om dette? Kunne ikke Børge Brende gjort det på egen hånd?

• Trine Eilertsen snakker om dette, og annet, i ukens podkast Aftenpodden. Lytt og abonner her.

Et eksempel på handlekraft

Det kan hende vi får svar på det første spørsmålet. Det eneste vi kan være sikre på, er at kostnadene er høye. Dessuten betyr det fint lite for prinsippene i saken. Norge hjelper nordmenn, uansett kostnad.

Svaret på det andre spørsmålet er mer uklart. Statsministerens kontor (SMK) kan ha vurdert det som en PR-seier, et eksempel på gjennomføringsevne. Det kan være fordi Erna Solberg har hatt kontakt med moren underveis, og fant det naturlig å fronte saken av den grunn. Men hvis Solberg stilte på pressekonferansen for å vise frem handlekraft på dette området, beveger SMK seg i et vanskelig landskap.

Når det er fare for livet

Det er naturlig at norske myndigheter jobber for at en dødsdømt norsk fange ikke blir henrettet, uansett hva han har gjort for å havne der. Det oppleves også som rimelig at norske myndigheter jobber for å få ham hjem hvis et liv i soning innebærer en fare for livet. Det siste er tilfellet for French. Men det finnes over 50 norske fanger i utlandet. Hva er kriteriene for statsministerens direkte og offentlige engasjement?

Det norske passet er et gullkort

En av de store fordelene med å være statsborger i et land som Norge, er at Norge har ansvar for å ta vare på oss nærmest uansett hvor mye dumt eller ondt vi gjør. Men det finnes grenser. Hvis vi får en dom i et annet land, må vi som hovedregel sone dommen der forbrytelsen ble begått, uansett hvor mange vi må dele celle med, hvor dårlig maten er, eller hvor urimelig rettssystemet er. Spør den pedofilidømte nordmannen i Thailand, eller den narkodømte mannen i Spania. Riktignok klarer narkodømte kvinner i utlandet å tiltrekke seg mer sympati rett og slett ved å fremstille seg selv som bunnløst naive, men sone må de.

Dødsstraff i en særstilling

Når norske borgere blir dømt til døden, slår en ny mekanisme inn. Da skal Norge, uansett lovbruddets art, forhindre at borgeren utsettes for en straff han eller hun aldri ville fått her. French ble dømt til døden i Kongo. Det sikreste utfallet av dommen, var at Norge ikke kunne legge den bort og la straffen gå sin gang.

Denne hjemkomsten var nødvendig. Datoen for den kunne heller ikke styres. Statsministeren er statsminister også for nordmennene som havner i uføre, selvforskyldt eller på annet vis. Men det etterlatte inntrykket etter pressekonferansen 17. mai, er at denne saken er helt unik.

Hvordan skal statsministeren vurdere neste sak som kommer forbi? Hvis den neste dødsdømte nordmannen er pedofil - hvor viktig er det for statsministeren å vise handlekraft da?

Handlekraften er selvsagt like viktig, men saken vekker ikke like mye sympati. Men statsministeren kan ikke sortere etter lovbrudd, rettssystem, forhold på cellen eller familiens engasjement. Når statsministeren fronter en slik sak, fremstår det som politisk skryt. Hvis utenriksministeren, som øverste ansvarlig for Utenriksdepartementet, tar det, fremstår det som den daglige drift av utenrikstjenestens forpliktelser som slike saker er.