Kommentar

Jødehatets gjenferd

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator
For åtte år siden besøkte Aftenposten Auschwitz med bl.a. Sammy Steinmann (t.v.) og Julius Paltiel, som døde i 2008. Steinmann er den eneste gjenlevende av de 772 norske jødene som ble deportert under den annen verdenskrig.

Markering. I morgen tidlig blir det en symboltung minnemarkering på Akershuskaia over de 532 jødene som 26. november 1942 ble deportert til Auschwitz med «Donau». Det skjer mens jødehatets gjenferd igjen hjemsøker oss.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er syv tiår siden to norske politifolk — kanskje med plikt på avveie som eneste drivkraft - hentet den pur unge Sammy Steimann i Solveien på Nordstrand: «Det er fra det norske statspolitiet. Vi har ordre om å arrestere deg,» var den korte forklaringen.

De tre tok trikken ned til sentrum med Sammy Steinmann plassert mellom politifolkene. Så dagligdags kan altså et sant helvete begynne for en nordmann som i dødsleiren fikk fangenummer 79 231 tatovert på håndleddet.

Fortellingens styrke

I dag er 88-åringen den eneste gjenlevende av de tilsammen 772 norske jødene som ble deportert. Bare 34 vendte tilbake. Han var en av dem, og onsdag har Elsa Kvammes dokumentarfilm om Sammy Steimanns historie, Trikken til Auschwitz , première.

Les også

Hvor lang tid er 70 år?

Det er en viktig film. For som Julius Paltiel en gang så innsiktsfullt sa det: «Tallene blir så store. Hundretusener, millioner, folk fatter det ikke. Det er historien om det enkelte menneske som må til.»Dessverre hadde Julius Paltiel rett. Og ordene hans har fortsatt gyldighet.

For historien om det europeiske industrielle folkemordet må fortelles igjen og igjen. Slik enkeltskjebnene må minnes. Ikke minst nå, når det nygamle jødehatet demonstrerer sin uhyggelige livskraft. Det gamle spøkelset har funnet nye former, men innholdet er tragisk gjenkjennbart.

«Jævla jøder»

De siste dagene har vi sett det demonstrert på en Facebook-side der organisasjonen «Med Israel for Fred» manet til engasjement for gårsdagens støttedemonstrasjon til fordel for Israel. Den kan det være ulike meninger om, men det uforfalskede jødehatet støtten maner frem, er et skremmende tidstegn.

«Brevik skulle utsatt bomben sin til denne skitne jødemarkeringen! Da hadde han i hvert fall slaktet noen som fortjente det, jævla jødeelskere», er budskapet.

Et annet — sitert på bloggen til den meget våkne journalisten Øivind Strømmen - er ikke mindre tvetydig: «Jævla jødehorer, dere bomber små barn og uskyldige kvinner og slipper unna med det, skulle ønske Hitler kunne komme tilbake og dusjet dere litt mer ... jævla jøder.»

Jødehat på fremmarsj

Dessverre er ikke dette enkeltytringer som raskt utdefineres på de sosiale mediene. Snarere stimuleres de av flere titall «likes». Slik er de et symptom. For systematisk ser vi at jødehatet igjen blomstrer over hele Europa. Vi aner et speilbilde av trekk som representerer det verste i vårt kontinents tradisjon:

Voldshandlinger mot jødiske institusjoner og symboler. Trusler og trakassering av jødiske medborgere. Og et utall meningsmålinger med et nesten entydig deprimerende budskap om en antisemittisme på fremmarsj.

Det gjelder også her i Norge. Det er bare drøyt to år siden Dagsrevyen intervjuet anonyme Oslo-lærere som fortalte om klasseromssituasjoner der elever «hånflirte når jeg snakket om Holocaust». Om at «jødesvin» og «jødefaen» brukes som alminnelige skjellsord. Og om at «Hitler hadde rett» slynges ut i klasserommet.

Kollektiv bevissthet

Forferdelig, men sant: En synlig jødisk identitet betyr for første gang på syv tiår et selvstendig risikomoment for den enkelte.

Årsaken til den gift jødehatet i mange hundre år har representert i vår egen verdensdel, er mange og sammensatte. «Det er lange linjer i de antijødiske tvangstankene,» som Håkon Harket skriver i en Vårt Land-artikkel.

Derfor er den nygamle antisemittismen så vanskelig å bekjempe. Gamle understrømmer i Europas kollektive bevissthet blomstrer i en uhellig allianse med en «ny» form for jødehat. Den er representert ved yngre innvandrere med bakgrunn fra land der jødehat og jødeforakt er en helt naturlig del av måten å forstå verden på.

Gjensyn med mareritt

Sammen med to andre Aftenposten-medarbeidere, journalist Halvor Hegtun og fotograf Jan Tomas Espedal, var jeg for åtte år siden i Auschwitz sammen med Sammy Steinmann, Julius Paltiel og Herman Kahan. Det skjedde i Holocaust-senterets regi.

Det var første gang Sammy Steimann gjenså stedet for sitt livs mareritt. Med ordene «jeg har vært én gang i Auschwitz, det får holde,» hadde han tidligere avvist alle invitasjoner. Nå var han tilbake nettopp for å bidra til at det som skjedde, ikke måtte bli glemt. At det aldri må skje igjen. Ikke med noe folk.

Redd for tvilen

Gjensynet med porten med smijernsløgnen, «Arbeit macht frei» (Frihet gjennom arbeid) var sterkt. Minnene ble naturlig nok enda sterkere enn i et hjemlig dagligliv. Kanskje var det for å lette trykket at Sammy Steimann i leirens museumsrestaurant, henvendt til sin tidligere fangekamerat Julius Paltiel, kom med følgende understatement: «Maten har kommet seg her nede.»

«Jeg var redd for at jeg ikke skulle bli trodd,» svarte Sammy Steimann da vi spurte om hvorfor han i flere tiår ikke fortalte noen om det han hadde opplevd. Nå opplever han å bli trodd, men også at det hat som ga næring til dette europeiske ragnarokket, igjen er begynt å vise seg frem.

Auschwitz og ansvar

Denne oktoberdagen for åtte år siden sto vi, en liten gruppe nordmenn, nokså alene på Auschwitz-Birkenaus vindfylte slettelandskap. Jernbanesporene syntes endeløse. Bare skogen av piper fra nedrevne fangebrakker brøt enstonigheten. Ved restene av Krematorium I tar Herman Kahan - den Holocaust-overlevende ungarskfødte jøden som i 1949 kom til Norge - på sin seg kippa og finner frem et ark med sin håndskrevne bønn:

«Barmhjertige fader. Vi ber deg om å bevare sjelene til alle disse mennesker ...», lyder hans bristende stemme.

Vi som var til stede, glemmer det aldri. Side ved side sto de der. Sammy Steimann. Julius Paltiel. Herman Kahan. Med hendene på hverandres skuldre, mens Herman Kahan fremsier sitt ønske og sitt håp:

«La Auschwitz alltid være et sted som minner oss om ansvaret for hverandre.»

Glemsel som fiende

Dagens minnemarkering på Akershuskaia er derfor ekstra viktig. Kanskje viktigere enn tidligere. For 70-årsminnet om skjebnen til de 532 norske jødene som ble «Donau»s tvangspassasjerer, må samtidig bli en påminnelse om hvor avgjørende det fortsatte engasjementet mot jødehatet er.

For som nobelprisvinner Elie Wiesel skriver i forordet til Herman Kahans bok, Lyset og livet :

«Glemselen står alltid på fiendens side. Glemselen er fienden.»

Les mer om

  1. Kultur