Kommentar

Grenseløse toner

  • Cecilie Asker
    Avdelingsleder

En siddhi i den indiske dansegruppen Rang Puhar opptrådte på Melafestivalen i 2004. Den gang var det bare noen få tusen som besøkte festivalen. I fjor var det 300 000 publikummere innom. Foto: <B>TONE GEORGSEN</B>

Melafestivalen er ikke bare en av Norges største festivaler, den er også en av få som lykkes med å samle publikum på tvers av sosiale lag, kultur og etnisitet.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den norske festivalsommeren er på hell, men for dem som fortsatt drømmer om utendørs musikkopplevelser, uten fare for hverken solforbrenning eller frostskader, er det mulig å få med seg avslutningen av Melafestivalen i dag.

Kulturfestivalen, som har sin hovedscene på Rådhusplassen i Oslo, har gjort det til sin merkevare å levere genreoverskridende opplevelser innen både musikk, dans og litteratur. På årets program har det stått en rekke spennende navn, deriblant britisk-pakistanske Rani Taj, som ble verdenskjent da hun spilte dhol på Rihannas «Rude boy», indiske Malkit Singh, som går under klengenavnet «kongen av bhangra», Rachid Taha, som har en fargerik bakgrunn i Frankrikes arabiske punkundergrunn, samt et bredt utvalg av norske talent, fra saksofonisten Frøy Aagre til rapperen Phil T Rich.

Skiller seg ut

Det er ennå litt tidlig å gjøre opp status for årets festival, men trenden har vært en jevn økning i popularitet de siste årene, og i fjor satte de ny publikumsrekord med mer enn 300 000 besøkende i løpet av tre dager. Med slike imponerende meritter stiller Melafestivalen i en egen klasse i norsk festivalsammenheng. Riktignok får festivalen god hjelp av sentral beliggenhet og gratis inngang, men i en hovedstad som arrangerer rundt 5000 konserter årlig, er det ingen automatikk i at gratisarrangementer blir publikumsvinnere.

Selv hevder festivalens kunstneriske leder Khalid Salimi, i et intervju med Aftenposten i sommer, at hemmeligheten bak Melafestivalens suksess er at de klarer å nå ut til det brede publikum, deriblant også innvandrere. På den måten er festivalen med på å speile det kulturelle mangfoldet som faktisk finnes i Oslo i dag.

Bedre og likere

En nærmere titt på det norske festivallandskapet kan tyde på at Salimi har et godt poeng. I løpet av de siste årene har den norske festivalsommeren vært gjennom en kraftig oppgradering og profesjonalisering. Som et resultat av det er ikke festivalopplevelsene bare blitt bedre, de har også blitt likere. Gjenbruken av de mest kjente artistene på festivalprogrammene har også blitt større.

I boken Festival! Mellom rølp, kultur og næring, som ble sluppet før sommeren, viser forskning at den enorme festivalveksten de siste ti årene for det meste har berørt festivaler som tilbyr folkelig populærmusikk, og at på samme tid har mange smalere festivaler orientert seg i en mer folkelig retning.

Høy kulturell kapital

Boken gir oss også et tydelig bilde av hvem som går på festival her til lands. I kapitelet «Festivalfolket – hvem er de?» ser sosiologene Arve Hjelseth og Oddveig Storstad nærmere på hvordan festivalpublikumet har endret seg fra 1999 til 2009, og de slår fast at selv om publikumsantallet har doblet seg i løpet av denne tiårsperioden har publikums identitet i liten grad endret seg. Det er fortsatt slik at folk som har høyere utdanning, kulturell kapital og sosiale ferdigheter går mer på festival enn de som ikke har det.

Festivalanalysene viser også at folk som er bosatt i by og bygd går oftere på festival enn folk fra tettsteder. Og folk som liker populærmusikk og jazz deltar oftere på festivaler, enn de som foretrekker andre musikkgenrer.

Homogent publikum

Analyser av det norske festivalpublikumet viser at det fortsatt er tydelig sammenheng mellom kulturkonsum og sosiale verdier, men foreløpig sier forskningen lite om publikumssammensetningen på den enkelte festival. Men sommerens debatt om innvandrere og kulturbruk tyder på at vi fortsatt har en vei å gå i forhold til å skape en festivalsommer som samsvarer med det mangfoldet som finnes i befolkningen i Norge i dag.

I en kronikk i Aftenposten i juni kritiserte Ester Rønsen barnefestivalen Miniøya i Tøyenparken for at festivalpublikumet deres i liten grad gjenspeilet det flerkulturelle nærmiljøet der den ble arrangert. Dette ført til en opphetet debatt i etterkant hvor blant annet SVs gruppeleder i Oslo bystyre, Marianne Borgen, etterlyste politiske virkemidler for å utjevne forskjellene på hvilke familier som deltar på hvilke type kulturtilbud.

Har ikke råd

Norske festivaler har helt klart et forbedringspotensial når det kommer til publikumsmangfold. Men å overlate hele ansvaret til den enkelte festival ville ikke bare være en unødvendig stor byrde, men også lite hensiktsmessig. Bakgrunnen for valg av kulturaktiviteter handler ikke bare om interesser, men også om ressurser.

I Norge lever i dag mer enn 100 000 barn og unge under EUs fattigdomsgrense. Og i enkelte bydeler i hovedstaden er det opp til 30 prosent av dem som lever under fattigdomsgrensen. For mange vil derfor en festivalbillett, med påfølgende utgifter til mat og drikke, være langt utenfor budsjettrammene.

Festivalsommeren 2.0.

Å be kulturfestivaler i et presset festivalmarked om å senke prisene er urealistisk, men å sørge for støtteordninger som kan gi gratis festivalopplevelser for enkelte grupper, eller ekstra støtte til festivaler som jobber aktivt med å utvide publikumsgrunnlaget sitt, er virkemidler som helt klart vil ha effekt.

Melafestivalen nyter allerede godt av statlig støtte gjennom knutepunktordningen, og det er vel fortjent. Men det burde være muligheter til å skape flere støtteordninger av mer fleksibel karakter, som kan komme festivaler til gode som ønsker å sette i gang ulike tiltak til å stimulere til publikum på tvers av sosiale lag, kultur og etnisitet.

Jeg vil tro at festivalene som lykkes med å skape mangfold, ikke bare i programmet, men også blant publikum, er de som vil overleve i fremtiden.

Overraskende møter

Ordet mela er for øvrig sanskrit, og betyr «når man møtes» eller «å møtes». Melafestivalen har gjort det til sin oppgave å skape overraskende og uventede møter, ikke bare mellom de ulike utøverne, men også mellom utøvere og publikum, og ikke minst publikum seg imellom.

Så for dem som ikke ønsker å vente på at det norske festivallandskapet skal endres, er det bare å ta turen ned på Rådhusplassen i dag, hvor du blant annet kan se en av Indias største artister, Kailash Kher, det norske R’n’B-håpet Adiam Mengis, en av Vest-Afrikas største sangere, Oumou Sangare og den chilenske rapperen Zaturno, på en og samme scene.

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. OSLOBY

    Det koker av festivaler i Oslo i helgen. Mela, Sommerøya og Findings Festival er med i et mangfoldig helgetilbud.

  2. OSLOBY

    Melafestivalen betaler 60.000 til Oslo kommune, leier videre for det tidobbelte

  3. KRONIKK

    Den urbane klassens festival

  4. OSLOBY

    Melafestivalen: Feirer femten fargerike år

  5. KRONIKK

    Det er vår plikt å lete etter den beste kunsten i alle deler av befolkningen

  6. KULTUR

    Disse fem sørger for sommerfesten