Knut Olav Åmås skriver: Kamp mot jødehatet
Antisemittismen er blitt tydeligere og spres mer effektivt enn før – ikke minst som konspirasjonsteorier.
Denne uken startet arbeidet med den første handlingsplanen mot antisemittisme. Norge har et høyere nivå av antisemittisme enn Sverige og Danmark. Men det finnes lyspunkter i offentligheten, det har faktisk skjedd noe markant siste årene:
Antisemittisme blir endelig tatt på alvor som et betydelig problem i Norge.
To relativt nye institusjoner, Jødisk Museum Oslo og Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, har økt bevisstheten om antisemittisme og jødisk kultur og historie.Det samme gjorde gateopptøyene i Oslo i 2009 i kjølvannet av Gaza-krigen, da unge nordmenn med etnisk minoritetsbakgrunn gjorde sentrum til en slagmark. Vi så kraftige utslag av konspiratoriske trusler og angrep. I sterke debattmøter like etter i regi av Abid Q. Raja fikk vi også se antisemittisme utfolde seg, blant annet fra en av dem som hadde vært aktiv i opptøyene.
I vinter, seks år senere, var den unge mannen, Mohammed Ali Chisthi, en av de muslimske initiativtagerne til den strålende markeringen «Fredens ring» rundt synagogen i Oslo.
Et lyspunkt er også stadig økt medieinteresse for antisemittisme som samfunnsproblem — fra kommentatorer, frie skribenter og nye jødiske røster som Monica Csango.
Slutt på bagatellisering
Et ytterligere positivt tegn er hvordan miljøer som før har bagatellisert antisemittisme, nå tar det alvorlig.
Mimir Kristjansson, tidligere leder i Rødt, skrev i Aftenposten i fjor: «Mange på venstresiden, meg selv inkludert, har bagatellisert frykten norske og europeiske jøder nå føler på ny. (..) Det er heller ikke sjelden jeg har hørt venner og kjente med hjertet på venstre side stille jødehat opp mot islamofobi, som om det var en slags konkurranse om hvilken minoritet som ble dårligst behandlet.»
Jo, situasjonen er litt endret. Samtidig er antisemittisme i ulike graderinger blitt mye synligere, i kommentarfelter, i Facebook-debatter og på redaktørløse nettsteder.
Men det finnes skjevheter i de etablerte mediene også: I dekningen av terroren i Paris og København kom de to terrorangrepene mot jøder ofte litt i bakgrunnen.
Og fremdeles dominerer offerhistoriene i mediebildet av jøder. Det er langt mellom hverdagshistoriene – og formidlingen av jødenes enorme bidrag til kultur og vitenskap.
Konspirasjonsteorier blomstrer
Samtidig blir konspirasjonsteoriene mer og mer antisemittiske, i majoritetsbefolkningen og i muslimske miljøer. Ett eksempel er et intervju i Dagsavisen i 2013 med de øverste lederne i en av Norges største muslimske menigheter, Nehmat Ali Shah og Ghulam Sarwar. De blir spurt: «Hvorfor skriver mediene bare negativt om islam?» Og svarer: «Fordi mediene har jødisk bakgrunn. Det er jøder som står bak mediene - det er det som ødelegger.»
Konspirasjonsteorier er ofte mer halvkvedede og ulne, men gjelder ofte skjult jødisk makt. Én teori som blomstrer handler om at jøder sto bak terroren mot USA 11. september 2001.
Et mer uskyldig symptom på lavt refleksjonsnivå er å holde norske jøder ansvarlige for Israels politikk eller å se jøder som israelere i eksil, ikke som - nordmenn.
En lignende holdning kom frem da NRKs dyktige Ole Torp intervjuet Mona Levin i Aktuelt på Holocaust-dagen, noen uker etter Paris-terroren. Torp sa da: «Vi har hørt nye historier om at stadig flere jøder velger å forlate Frankrike og andre europeiske land og reise tilbake til Israel.» Mona Levin lente seg fremover mens hun noe forbauset måtte spørre: « Tilbake til Israel?»
Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne.
