«Nedleggelse av Grand er kulturell vandalisme»

Dette bildet ble tatt utenfor Grand Café i 1898.

Grand Café. Nedleggelse er kulturell vandalisme.

Dette er en kommentar. Kommentarene skrives av Aftenpostens kommentatorer eller fast tilknyttede spaltister. Kommentarene gir uttrykk for skribentens analyser og meninger. Hvis du ønsker å svare på kommentaren, kan du lese hvordan her.

Jeg trodde knapt mine egne øyne da jeg leste at Grand Café skulle legges ned. Dette er et av de aller, aller, viktigste stedene i norsk kulturhistorie. Her har Kristianiabohemen hatt sine glansdager. Her har Munch, Obstfelder, Ibsen og mange andre diskutert kunst, politikk og litteratur.

Stedet er roten til det moderne Norges kultur. Grand var, som Garborg bemerket, ei «Bule hvor det gaar an for europæiske Mennesker at sidde».

Det ville vært en tragedie om dette stedet forsvant.

Diskusjonskultur

På Grand kunne man dele ideer på tvers av makthierarkier. Tidligere hadde borgerskapet diskutert seg imellom i private salonger, men med Grand kunne høyt og lavt blande seg med intelligentsiaen. Også kvinner fikk albuerom. «Herefter vil jei gjøre det jei har lyst til, uten aa ta hensyn til domme mænner», skal Oda Krohg ha sagt en dag hun satt på Grand.

Grand var det første stedet med kontinental høyde under taket her i landet. «Her blei nytt fra utlandet, nytt i litteraturen og kunst, nytt fra forskningsfronten, kostnads— og tollfritt spreidd vidare. Her sat dei som stod åleine saman», skriver Halvor Fosli i sin bok om Kristianiabohemen.

Andre verdier

I Per Krohgs maleri i bakgrunnen av kafémylderet kommer Henrik Ibsen inn i kjent figur. Han befant seg i kafeen hver eneste dag i årevis. Her traff han åndsfrender og diskuterte tidens debatter - om han da ikke satte til livs favorittlunsjen: rundstykker, bokkøl og dram.

Grand var Ibsens annet hjem, og han lever videre her. Det samme gjelder mange andre stamgjester. Dette forsvinner om Grand erstattes med en klesbutikk - ikke et utenkelig scenario. Vi lever i markedsliberalismens tid, men vi må innse at det finnes viktigere verdiskalaer. Som hvem vi er og hvordan vi er blitt som vi er blitt.

Videre horisont

Som med Nesjar og Picassos verk i Regjeringskvartalet kommer det en holdning til uttrykk her, som ikke kan beskrives som annet enn kulturell vandalisme. Om vi måler alt i lønnsomhet vil vi til slutt miste det som virkelig er verdifullt av syne. Det fortiden betror oss, kan ikke flyttes rundt og forandres etter tidens mote, uten at noe går tapt.

Slik et menneskeliv må ha røtter i barndommen og strekke seg inn i fremtiden for å kunne være meningsfylt, trenger også en nasjon en horisont som er bredere enn øyeblikket for å kunne blomstre.

Verneverdig

I dag ville vi kanskje beskrive Krohgs maleri, og dets miljø, som et stedsspesifikt kunstverk. Det inngår i en helhet som strekker seg mye lenger enn det som definerer oss akkurat .

Å legge ned Grand er uklokt, ikke bare fordi vi snur fortiden ryggen, men fordi vi nekter de kommende generasjoner tilgang til historien gjennom dette unike stedet. Byantikvaren sa i Dagbladet på onsdag at stedet kanskje bør vernes.

Det mener jeg er det eneste riktige. Det bør, i det hele tatt, legges til rette for en næringspolitikk som gjør det lettere for kulturinstitusjoner som Grand å fortsette sin virksomhet - så vi ikke blir sittende igjen, historieløse, med kjedebutikker og kaffebarer.

Forsvinner Grand, blir en vesentlig forbindelse til norsk historie skåret over. Det må ikke skje.

Slik ser det ut utenfor restauranten i dag.