Kompromissløst medmenneskelig

Familie, venner og artistkolleger fylte Uranienborg kirke. Som en siste avskjed med Lage Fosheim.

Den avdøde musikeren Lage Fosheim hadde full regi i egen bisettelse.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Scenen var en klassisk avskjedsforestilling verdig: Den vakre høstsolen lyste opp en fargeglad glassmosaikk da det tettpakkede kirkerommet fyltes av en umiskjennelig stemme.

Mannen vi kom for å ta den endelige avskjed med, hadde åpenbart, etter at han ble syk, sunget inn en siste, hudløs versjon av «Cheerio». Sangen herjet radio og lister i 1985. Sørget for at det populære annetalbumet Face another day solgte over 250 000 eksemplarer.

Han ville dele den med oss. For aller siste gang. Jeg har aldri hørt en mer gripende versjon av den vakre balladen. Sangen vokste og vokste, fra kor og alter. Gode musikervenner pøste på, sendte sangen til himmels. Så å si.

Familien

Likevel: Melodien vi fikk med oss mens vi med bøyde hoder vandret i havet av vakre blomsteroppsatser ut av kirken, var «Valdresmarsjen». Som en understrekning av at det først og fremst var privatmennesket Lage Fosheim vi tok avskjed med. Familien har røtter i det vakre dalføret. Familie og venner var svært viktig for Lage Fosheim.

Lage Fosheims musikalske karriere toppet seg i samarbeidet med avdøde Eivind Rølles i The Monroes.

Det var en klar og tydelig linje i budskapet i bisettelsen i Uranienborg kirke. Den var ikke trukket langs kronologien i en oppsiktsvekkende allsidig musikalsk karrière, snarere speilet den et engasjert medmenneske hvis ufravikelige credo lød «Glede og Hygge. Lage». Alltid.Lage Fosheim var familiemannen, musikeren, bransjemannen og rådgiveren som raust stilte opp for andre etter at han la egen karrière som utøvende musiker på hyllen. Han bar på en kompromissløs ansvarsbevissthet for andres ve og vel, slik vennen og kollegaen Trond Myhre uttrykte det. Lage Fosheim var mer opptatt av å spørre enn å svare.

Store deler av Artist-Norge hadde møtt frem for å vise ham den siste ære. Ketil Bjørnstad og Ole Paus formidlet vakre, raspete toner. Gitarkameratene Askil Holm, Kurt Nilsen, Espen Lind og Alejandro Fuentes la all sin musikalske følsomhet i den velkjente versjonen av Leonard Cohens klassiker «Hallelujah». Fullbrakt.

Diabolsk

Det ble en mild novemberdag i moll, en hyllest til livet, en hyllest til en mann som gikk så altfor fort bort. En siste fanfare for mennesket som har betydd så mye for en hel bransje, for en vanvittig stor samling slekt og venner.

Jeg skimtet Herborg Kråkevik i rekken av sørgende artistvenner på sakte vandring ned midtgangen. Det er fristende å bruke hennes presise iakttagelse, det vakre minneordet til den lange, tynne, energiske mannen, som et lavmælt postludium:

«Han smilte alltid, nokre gongar nesten diabolsk, som ein galning. Men me visste det var gleden som gjorde han slik, han kom alltid med glede til oss.»