Kommentar

Det er lett å lide med Jan Tore Sanner for tiden | Trine Eilertsen

  • Trine Eilertsen
    Sjefredaktør

Inge Grødum

Avisredaktører vet litt om å gå i gang med omstillinger før folk er klar for dem. Derfor er det lett å lide med kommunalminister Jan Tore Sanner nå.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I mitt tidligere liv som sjefredaktør i Bergens Tidende drev jeg med omstilling og nedbemanning. Det gikk greit å begrunne når vi skimtet røde tall.

Men i 2012 skulle vi kutte og omstille med en annen begrunnelse. Noen av våre beste folk hadde sittet sammen og sett på fremskrivinger, trender i bransjen, trender blant leserne og teknologiutvikling. Sjefredaktørene i fire av mediehusene i Schibsted ble enige om å svare ved å komme utviklingen i forkjøpet. Fremfor å vente til vi sto med ryggen mot veggen, skrapet for folk, ressurser og kreativt overskudd, ville vi omstille oss i forkant. Vi ville kutte kostnader mens vi ennå kunne styre hvordan. Vi ville kutte så mye at vi hadde råd til å få inn ny kompetanse, som mediehusene sårt manglet, slik at vi kunne få fart på utviklingen mot det vi måtte bli.

Lysende logisk fra toppen

For oss i ledelsen var logikken lysende klar. Og uten en del av ansettelsene fra tiden etter kuttene hadde vi utviklet oss i feil retning, raskere. Uten kostnadskuttene fra den gangen, hadde vi møtt røde tall tidligere. Men for en del ansatte, lesere og mange synsere på utsiden (og de ble det etter hvert mange av) fremsto det hele som en merkelig form for selvpining.

Abstrakt problem

Jeg tenker av og til på den tiden når jeg observerer Jan Tore Sanners (H) kommunereform. For ham fremstår begrunnelsen for reformen så krystallklar at all motgangen er verdt det. Endringen er ikke begrunnet med røde tall, eller store problemer som mange kjenner på kroppen.

Kommunalminister Jan Tore Sanner prøver å endre for fremtiden. Det er ikke lett. Grøtt, Vegard Wivestad / NTB scanpix

Joda, det går litt trått med arealplanleggingen når den omfatter tre ulike kommuner. Og det er litt vanskelig for de minste kommunene å friste toppfolk inn i halve stillinger i barnevernet. Men det går greit. Det er ikke krise. Og den store begrunnelsen, endringene som kommer i fremtiden - den er rett og slett umulig å få grep om for mange av oss. Det blir for abstrakt, og det vi har er så konkret.

Reform i motvind

99 av kommunene som undersøker folkeviljen ved hjelp av innbyggerundersøkelser melder om flertall for sammenslåing. Likevel, ukens folkeavstemninger bekrefter bildet av en reform i motvind. Det er synd, for reformen trengs.

Les også

Reformen møter kritikk fra flere: Ekspert tror Sanners kommunereform er i alvorlig trøbbel

Det betyr at politikerne som jobber for reform ikke har maktet å få nok folk med seg i erkjennelsen av behovet for den. Den elendige valgdeltakelsen i mange av folkeavstemningene er en viktigere indikasjon på det enn nei-resultatene.

Dessuten har utfordringen til innbyggerne vært uklar. De er blitt bedt om å ta stilling til sammenslåing med en eller flere nabokommuner. Det de egentlig skal ta stilling til, er om de ønsker en ny oppgavefordeling mellom stat, fylke og kommune. Det tok velgerne stilling til i form av et stortingsvalg i 2013.

Vanskelig å overse rådene

Politikerne kan vanskelig be folk om råd for så å ignorerere rådet. Det vil si, det kan de. Men det skjer ikke uten en pris, og den prisen vil være enda større skepsis til både reformen og Regjeringen, og enda større sannsynlighet for at den stanser helt hvis regjeringen Solberg taper valget i 2017.

I en kommentar i Morgenbladet før helgen minnet Elin Ørjasæter om arbeidsmetoden til Schei-komiteen. I perioden 1946 til 1962 reiste komiteen rundt i landet og kartla tilstanden, ga ut 18 bind med rapporter, og skapte et grunnlag for et nytt kommunekart som reduserte tallet på kommuner fra 747 til 454. Tidsbruken og grundigheten hindret selvsagt ikke støy da Fana ble innlemmet i Bergen i 1972, for å si det forsiktig. Men ingen forventet at fanabuene kunne få folkavstemme bort hele strukturendringen.

Reformen skulle vært i gang

Sanner har ikke like god tid. Erna Solberg har en annen posisjon enn landsfader Einar Gerhardsen hadde. Han var statsminister både i 1946 og i 1962. Verden endrer seg også mye raskere i dag enn i 1962. Men akkurat i denne saken er det opplevde hastverket blitt et problem. Det burde det ikke vært. Saken har eksistert politisk siden 1990-tallet. Det har stått eksplisitt, eller mellom linjene, i stortingsmelding etter stortingsmelding, som i meldingen om den rødgrønne Samhandlingsreformen: "Erfaringer fra ulike samhandlingstiltak, viser at det er hensiktsmessig med en befolkningsmasse på kanskje helt opp til om lag 20 000 – 30 000 innbyggere for å sikre effektiv og god drift av døgnplasser som inkluderer observasjon, utredning, etterbehandling og lindrende behandling."

Men, som vi vet, heller ikke den gangen ble kommunestrukturen tema. Det burde den ha blitt, og arbeidet burde vært i innspurten nå. Den som lurer på om det hadde noen betydning for Samhandlingsreformen, kan for eksempel lese Riksrevisjonens gjennomgang av reformen fra januar i år.

Les mer om

  1. Bergens Tidende
  2. Schibsted
  3. Regjeringen
  4. Jan Tore Sanner
  5. Morgenbladet
  6. Einar Gerhardsen
  7. Erna Solberg

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Folkeavstemninger kan være dypt udemokratiske

  2. POLITIKK

    Å tvinge sammen kommuner er trolig rykket et skritt nærmere

  3. POLITIKK

    Slik blir kommunereformen: 13 kommuner tvangssammenslås

  4. POLITIKK

    Slike kommuner kan bli tvunget til å slå seg sammen

  5. POLITIKK

    Nå starter thrilleren på Sørlandet

  6. POLITIKK

    Kommuneforsker spår ny nei-mandag for Sanner