Kommentar

Glemsel og uvitenhet om holocaust kan rydde grunn for nye katastrofer | Harald Stanghelle

Herman Kahan overlevde den gangen. Han er fortsatt toleransens fanebærer i en konfronterende tid.

OPT_1c0f1560-fce8-3c54-38d1-00422f7a448b-Y4U__GLVVk.jpg Lise Åserud / NTB scanpix / Signe Dons (innfelt)

  • Harald Stanghelle
    Kommentator

Mandag fyller det bemerkelsesverdige mennesket

Les også

Herman Kahan

90 år.

Familieoverhode. Forretningsmann. Innvandrer. Nordmann. Jøde. St. Olavs-kommandør.

Les også

Tidsvitne

. Forteller. Toleransekjempe. Og så mye, mye annet.

Hans livsskjebne kan brukes som et lysende eksempel på at det meste er mulig. Født som rabbinersønn i landsbyen Sighet i Romania. Deportert til Auschwitz våren 1944. Så videre til leirene Wolfsberg og Mauthausen før han ved krigens slutt bokstavelige talt ble plukket frem fra likhaugen i Ebensee.

«Hvor er moren min?», spurte unge Hermann en av vaktene den første dagen i Auschwitz.

«Der er hun!», svarte den flirende nazisten og pekte på røyken fra krematoriet.

Gang på gang har tidsvitnet Kahan presset seg selv til å gjengi sitt livs mest sjelsopprivende replikkveksling. Tusener av norske skoleelever har den med som ballast på veien ut i en forvirrende verden. Og ingen av oss som har hørt på budskapet som ligger gjemt der, kommer noensinne til å glemme det.

Glemselen er fienden

En søster førte Herman Kahan til etterkrigstidens Oslo. Her ble han en hardt arbeidende og vellykket forretningsmann. Og her kunne denne historien ha sluttet. Det gjør den ikke.

For drevet av en selvpålagt plikt har Herman Kahans misjon gjennom tiår på tiår vært å spre budskapet om toleranse og forståelse på tvers av religion og etnisitet. Ikke minst har den rabbinerutdannede Herman Kahan fra en ortodoks jødisk familie, vært intenst opptatt av religionenes plass i samfunnsbildet.

Der det hadde vært forståelig å finne hat og bitterhet, er det snarere leting etter forsoning og toleranse som preger Herman Kahans tankeverden.

Han har snakket om det. Han har praktisert det. Og han har innstiftet en egen pris for det. Det er nesten ubegripelig at slikt er mulig for en som så til de grader har sett den menneskelige ondskap i hvitøyet.

Herman Kahan fyller 90 år. Lise Åserud / NTB scanpix

Så ligger det da også et enormt engasjement bak Herman Kahans innsats. Men vi aner nok dessuten en frykt for at glemsel og uvitenhet skal rydde grunn for nye katastrofer. En frykt som er en levende realitet for dem opplevde det store europeiske ragnarok.Eller som

Les også

Elie Wiesel

– barndomsvennen fra førkrigsoppveksten i Sighet – skriver i forordet til Herman Kahans livsfortelling med den sterke tittelen «Ilden og lyset»: «Glemselen står alltid på fienden side. Glemselen ER fienden.»

Bønn om ansvar

Til mine sterkeste livsopplevelser hører en oktoberdag for drøyt 11 år siden da en liten gruppe nordmenn skuet ut over Auschwitz-Birkenaus slettelandskap. Der sto fortsatt skogen av piper fra nedrevne fangebrakker, og Herman Kahan leste en bønn for de døde. Med Julius Paltiel og Samuel Steinmann ved sin side leste han den først på hebraisk, så på norsk.

«La Auschwitz alltid være et sted som minner oss om ansvaret vi har for hverandre.» — Herman Kahan

Like foran oss lå restene av Krematorium I og i Hermans bristende stemme lød formaningen sterk og utfordrende:

«La Auschwitz alltid være et sted som minner oss om ansvaret vi har for hverandre.»

Twitter: @hstanghelle. E-post: harald.stanghelle@aftenposten.no

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Holocaust og antisemittisme er et stadig tilbakevendende tema. Under har vi plukket ut syv sterke og tidløse tekster vi anbefaler. Lest dem før, eller lyst på flere? Spør oss på Twitter eller Facebook.

Harald Stanghelle om at «jødesvin» og «jødefaen» brukes som alminnelige skjellsord, og at «Hitler hadde rett» slynges ut i klasserommet:

Les også

Jødehatets gjenferd

Historiker Bjarte Bruland skildrer en av de mørkeste dagene i norsk historie:

Les også

Barna gråt og ropte på mamma. En eldre kvinne falt sammen på kaia, men det ble ikke tilkalt lege

Jeg dro til Auschwitz, 70 år etter at leiren ble frigjort av russiske soldater. Med meg hadde jeg babyen min på syv måneder, skriver Hilde Østby :

Les også

En baby i Auschwitz

Monica Csango skriver:

Les også

Til alle som trodde at antisemittismen tok slutt under andre verdenskrig: Det er ingenting i år 2015 som tyder på at dette stemmer

Forskerne Moe og Døving spør:

Les også

Holocaust. I hvilken grad utgjør Holocaust en kjerne i en norsk jødisk identitet i dag?

Jurist Hans Brattestå skriver:

Les også

De grufulle forbrytelsene mot de norske jødene var til gagn for «gode nordmenn»

Det nærmeste vi kommer en vaksine mot nazisme, rasisme og fremmedfrykt, er å se den grusomme historien med egne øyne, skriver Leon Bafondoko (16):

  1. Les også

    Flytt klasserommet ut av Norge

Les mer om

  1. Kultur
  2. Antisemittisme
  3. Holocaust

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Harald Stanghelle: «Han overlevde holocaust og ble toleransens fanebærer i en konfronterende tid»

  2. KOMMENTAR

    75 år etter Auschwitz blomstrer jødehatet. Vi har sviktet i å bekjempe det.

  3. KOMMENTAR

    Tidsvitnet Herman Kahan er død: Nå må kampen mot glemselen kjempes uten en viktig alliert.

  4. KRONIKK

    «Jeg mistet min barndom i Auschwitz»

  5. KRONIKK

    Nazistene ville slette alle spor. Men vitner overlevde og vekket verden.

  6. A-MAGASINET

    Obs! Ikke les denne saken dersom avokado og økologiske bomullsposer får deg til å føle deg som et bedre menneske