Tyskland frigjør seg fra krigen

JUBILEUM. "Tyskere skal være stolte av landet sitt." Utsagnet er ikke særlig oppsiktsvekkende. Men når det kommer fra landets president på 60-årsdagen for frigjøringen, derimot.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Tysklands president Horst Köhler bryter en ny barrière når han rett ut sier at "vi har en god grunn til å være stolte av landet vårt". For 20 år siden gikk daværende president Richard von Weizäcker inn i et minefelt da han betegnet 8. mai som en frigjøringsdag. Det gikk bra, og stadig flere tyskere anser dagen for å være noe annet enn en kapitulasjonsdag. Tiden fra 8. til 10. mai markerer også de dramatiske dagene tyskerne har måttet leve med i 60 år. Søndag mintes 100 000 berlinere frigjøringen med en gatefest foran Brandenburger Tor. En haglskur eller to ødela ikke festen. Og når berlinerne slår opp avisene og leser overskriften "Nynazistene kapitulerte i Berlin", bør de aller fleste være tilfreds. Fredelige berlinere stoppet NPD-marsjen opp Unter den Linden. Etter folkefesten dro krigsbarnet Gerhard Schröder til Moskva for å markere avslutningen av Den store fedrelandskrigen og seieren over Nazi-Tyskland for 60 år siden. En slik tysk deltagelse ville vært utenkelig ved 50-årsmarkeringen. 24 timer senere er kansleren til stede når Minnesmerket over Europas myrdede jøder innvies. Holocaust-minnesmerket som fyller to fotballbaner, har skapt debatt. Men den årelange striden om det var riktig å reise et slikt minnesmerke uten å ta med andre av nazismens ofre, takler tyskerne utmerket. President Horst Köhler treffer også en viktig streng når han gjentatte ganger i år har understreket at redselsregimet under Hitler og det industrielle drapet på seks millioner jøder er blitt til en del av den tyske identitet. Uten personlig skyldfølelse, men uten å glemme, skal tyskere gå videre.

Glemme blir vanskelig.

Fortsatt druknes tyskere i informasjon om det som skjedde. Hele 49 tyske TV-sendinger denne frigjøringsdagen var viet krigen og all dens ondskap. Denne uken innleder tysk fjernsyn serien som også river ned Hitlers sjefs— arkitekt, Albert Speer. Tre kvelder ruller "Speer und er" (Speer og han) over skjermen. Hitlers nære venn og medarbeider unnslapp galgen i Nürnberg-prosessen, men var ingen uskyldig administrator. Gjennom regissør Heinrich Breloers kameraer får tyskerne vite at Speer bevilget penger til utvidelsene i Auschwitz. I 1938 beriket Speer seg på tvangsflyttingen av jøder i Berlin. Hverdagen for tyske politikere og tyskere flest preges likevel av alt annet enn skyld, frigjøring og forsoning. Massearbeidsledigheten som i sin tid banet veien for Hitler, er kommet tilbake. Men ingen tror dette åpner for et nazistisk masseparti. - De har ingen sjanse, beroliger president Köhler. Eksportnasjonen Tyskland skal leve videre, men er helt avhengig av naboene. Riktignok slår varemerket "Made in Germany" sprekker, men dyr, tysk kvalitet selger godt. Tysk kapital kaprer også markedsandeler. Gjennom president Vladimir Putin har Schröder også skapt muligheter for et økonomisk samarbeid uten sidestykke. 60 års etterkrigstid og snart 15 års tysk enhet har skapt et demokratisk Tyskland som på alle måter er akseptert i et forent Europa. Fremmedfrykt eksisterer her som i andre europeiske land. Velferdsstaten er under press, slik også mange norske velgere føler det. Og neste år kan Tyskland få sin første kvinnelige statsminister, 25 år etter at Gro Harlem Brundtland kom til makten i Norge. Kanskje DDR-barnet Angela Merkel kan sluttføre samlingen av Tyskland, den indre samlingen, hvis hun og kristeligdemokratene CDU vinner forbundsdagsvalget.