Kommentar

Debattene om hva slags Norge vi vil ha kan ikke fortsette i parallelle universer | Hadia Tajik

  • Hadia Tajik
Jeg aksepterer ikke premisset om at kampen er mellom muslimer og Vesten. Kampen går mellom oss som setter demokrati, menneskerettigheter, likestilling og sivilisasjon høyest – og alle som truer disse verdiene, skriver Hadia Tajik, Bildet er fra Pegidas protestmarsj ved Rådhuset i Oslo i januar. Pegida er mot muslimsk innvandring.

De må møtes. Uansett hvor ubehagelig det er.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For det første: Jeg tror ikke nordmenn flest frykter et mangfoldig Norge. Men jeg forstår dem som er urolige for om lederne deres skjønner hva som står på spill.

Velferdssamfunnet og Likestillings-Norge fører ikke bare til økonomiske resultater. Det produserer også i gjennomsnitt flere borgere som synes egalitet, jevnbyrdighet, og likestilling er viktige verdier i et samfunn. Det er slik vi vokser opp, det blir en del av vår felles kultur, det blir til brillene vi ser verden gjennom.

Dette betyr ikke at frihet, likhet og brorskap er særskilte norske verdier. De er universelle og fellesmenneskelige. Folk som rømmer fra undertrykking i andre land higer ofte etter nettopp slike verdier, de vet hvor viktige de er, kanskje forstår de det bedre enn oss – fordi de har måttet leve uten dem i så mange år.

Frykt og kjærlighet

Samtidig er landet vårt særegent og unikt. På verdenstoppen i velferd, likestilling mellom kjønnene, og produktivitet. Ikke fordi vi er norske. Men fordi vi har funnet en måte å leve sammen på som samtidig skaper disse resultatene. Og fordi vi gjennom politiske initiativ og reguleringer, enkelte av dem omstridte i sin tid, har klart å forme dette landet til slik det er i dag.

afp000864832.JPG

Landet vårt er ikke perfekt nå heller. Det har noen mangler, og noen gapende hull. Men de fleste av oss elsker det likevel. Det er egentlig dét frykt ofte handler om: Kjærlighet. At det du elsker står på spill.Så der har vi noe til felles, de innvandringsfiendtlige og jeg, at vi begge elsker dette landet.

Hvor skiller vil lag? I samfunnsanalysen og på løsningene.

«Snikislamisering»

I 2009 introduserte Fremskrittspartiet ordet «snikislamisering»for den brede offentligheten. «Hvor kommer dette ordet fra?» husker jeg at noen etablerte politikere diskuterte seg imellom da.

Jeg lurte ikke på hvor det kom fra.

Det pleide å stå i hatmailene jeg som ung politisk rådgiver med jevne mellomrom fikk fra vilt fremmede mennesker på den tiden, sammen med ord som femtekolonnist.

Ordet kom fra den parallelle virkeligheten som også finnes i Norge, der alle tegn på likeverdighet mellom personer med innvandrerbakgrunn og såkalt etnisk norske er et svik mot landet. Så ble det løftet frem som en slags politisk analyse av rikets tilstand av et etablert politisk parti. Etterpå gikk Fremskrittspartiet frem 6,4 prosentpoeng på Norstats februarmåling, til 29,4 prosent.

Klangbunn

Det fascinerende med denne erfaringen er ikke Fremskrittspartiets vilje til å hente inspirasjon fra de underligste steder. Det fascinerende er de etablerte politikernes forbauselse over hva som hadde skjedd og hvorfor ordet hadde en slik klangbunn.

Jeg har ikke svaret på dette.

Norge er i endring. Vi må skrive samfunnskontrakten på ny

Men jeg tror at deler av det har sammenheng med at de andre partiene ikke går inn i sin tid. Kanskje det også av frykt. Norge er i endring. Vi må skrive samfunnskontrakten på ny. Vi må klargjøre spillereglene for et mangfoldig Norge. Det er først da vi «tar frykten på alvor». Ikke ved å snakke om frykt, eller la den få bestemme, men ved å snakke med dem som frykter et annet Norge.

Ytterste høyres vekst

Jeg tror ikke på isolasjon som metode.

Se på Sverige: De andre partiene vil ikke ta Sverigedemokraterna seriøst. I 2010 nektet Vänsterpartiets daværende leder å gå i sminken før SVT sitt valgstudio, fordi lederen for Sverigedemokraterna satt der. Året etter nektet han og den sosialdemokratiske lederen å stå i samme studio som Sverigedemokraternas leder, i en budsjettdebatt på SVT.

Tre år senere doblet Sverigedemokraterna oppslutningen sin, ble landets tredje største parti og fikk inn 50 representanter i Riksdagen.

Vi har ikke en sammenlignbar situasjon i Norge. Ingen av våre etablerte politiske partier er som Sverigedemokraterna.

Vi har en sunnere debatt om innvandring og integrering. Men vi må klare å se at vi har noen mangler vi også.

Hva fører til at 17.000 nordmenn,ifølge Hegnar.no, kjøper Hege Storhaugs bok Islam. Den 11. landeplage ? En bok som er selvpublisert, ikke utgitt på et forlag, ikke var anmeldt i toneangivende aviser før nylig, da debatten nærmest tvang frem en anmeldelse i Dagbladet.

Jeg vet ikke. Men jeg tror hun treffer deres frykt og kjærlighet.

Hege Storhaug og Hadia Tajik møttes for første gang i Aftenpostens #2mot1. Slik ble debatten:

Jeg aksepterer ikke premisset om at kampen er mellom muslimer og Vesten.

Kampen går mellom oss som setter demokrati, menneskerettigheter, likestilling og sivilisasjon høyest – og alle som truer disse verdiene.

Uansett hvem de er.

Se en annen vei?

Da kan vi selvsagt se en annen vei og tenke at det hun sier er feil, for ekstremt, for spissformulert for kategorisk. Vi kan tenke: Dette er ikke et seriøst innlegg i debatten om hvor Norge er på vei, fordi det er for ubalansert og unødvendig dystopisk.

Eller man kan gå det i møte. Argumentere mot det man er mot. Men også si det mange ikke orker å si, dels fordi de ikke vil havne i samme selskap, dels fordi ordene kanskje vokser i munnen: Jeg skjønner hva du er bekymret for. Jeg er bekymret for noe av det samme.

Jeg skjønner hva du er bekymret for. Jeg er bekymret for noe av det samme

For det er dette som er de smertefulle setningene. Ikke de debattklare setningene, finformulert for å vippe en meningsmotstander fra den andre siden av pinnen. Men dette:

Hør. Vi har en felles bekymring. Vår fiende er det som utfordrer landet vi elsker og verdiene vi holder kjært.

Over tid er det dette som vil ta brodden av debatter om innvandring— og integrering.

Ubehaget

Jeg vet hva motforestillingene er: At slike initiativ fremstår som en flørt med ytterliggående velgergrupper. Så la meg gjøre det klart: Rasister må gjerne stemme på andre. Jeg og sosialdemokratiet har ikke noe å tilby dem. Vi vil bekjempe det de står for.

For meg personlig står det også om hvilket liv mine fremtidige barn en dag får, hva slags Norge de vil vokse opp i, med et utseende som alltid vil avsløre at deres besteforeldre en gang innvandret til Norge.

Rasist, jeg vil ikke ha din stemme. Og du får heller ikke mitt land.

Da kan ikke de ulike debattene om hva slags Norge vi vil ha fortsette i parallelle universer. De må møtes. Uansett hvor ubehagelig det er.

Twitter: @hadiatajik

  • Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
  • I podkasten Debattert - bablefri sone - snakker debattredaktørene Hilde Sandvik (Bergens Tidende) og Erik Tornes (Aftenposten) om ukens største debatter, blant annet Tajiks hijabutspill, Donald Trump og Deichman.
  • Du kan høre sendingen her eller via iTunes, der du kan abonnere på Debattert.

Les også

  1. Ytringsfriheten omtales stadig oftere som et problem. Det bekymrer meg. | Knut Olav Åmås

  2. «Dialog» er tilbake som hedersord

  3. Aftenposten mener: Krisesymptomet Donald Trump

  4. Aftenpodden: Hijab-debatt, Hitler-anklager og grønne skatter

  5. #Anbefalt: Trumps triumfferd skjemmer ut USA

Les mer om

  1. Kultur
  2. Politikk
  3. Rasisme
  4. Ekstremisme
  5. Hadia Tajik