Kommentar

De motvillige heltene

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

En scene fra TV-serien Kampen om tungtvannet der ekteparet Heisenberg hilser på en tysk offiser. Foto: FOTO: FILMKAMERATENE AS/JIRI HANZL

En TV-serie med tema fra krigen som ikke skaper debatt, er bortkastet. Også når debatten er meningsløs.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Søndag kveld gjorde vi nordmenn noe så gammeldags som å benke oss til TV-apparatene for å se tredje episode av Kampen om tungtvannet . Den skildrer ikke bare en av krigshistoriens mest fantastiske aksjoner, men viser også et tankevekkende tidsbilde av mot og offervilje, feighet og tilpasning, dilemmaer og storpolitikk.

Kampen om tungtvannet er fantastisk TV-dramatikk. Derfor er den også storartet historiefortelling.

Legendarisk ry

Da er det bare naturlig og sunt at TV-serien skaper debatt. Det understreker dens betydning, også når innvendingene ikke akkurat er av det mest vektige slaget:

At en Ford Mondeo 2005-modell muligens kan skimtes i et tiendedels sekund, kan vi leve godt med. At ordføreren i Hjartdal må legge seg flat fordi han er statist i naziuniform, er meningsløst. At flymotorer startes mer synkront enn på 40-tallet, må vi kunne tåle. At det dukker opp en kvinne som gjøres mer sentral enn hun var i krigens mannsmiljø, er til å bære. Og at britiske soldater skytes raskere enn historien forteller, bare understreker det nazistiske fraværet av respekt for krigens folkerett.

Våre nasjonalhelter er jo så hverdagslige i all sin storhet

Alt dette er detaljer i en av de viktigste historiene fra den norske motstandskampen.

Kampen om tungtvannet gir seg ikke ut for å være en dokumentarfilm. Derfor er det helt naturlig og dramatisk riktig å tegne og fortelle en historie som ikke er en blåkopi av den virkelige historien. Det utvider perspektivet på en historie vi fortsatt ikke vet alt om. Derfor vet vi heller ikke hvor langt tyskerne kunne kommet i retning av en atombombe. Det vi vet, er at britene og deres allierte ikke hadde det privilegium å se bort fra muligheten.

Derfor tungtvannsaksjonen. Og derfor dens legendariske ry.

Se trailer fra serien:

Jordnære menn

De fleste av tungtvannsheltene var meget jordnære menn som slett ikke alltid var like glad for oppstyret rundt dem. Eksempelvis tok det flere tiår før Joacim Rønneberg snakket offentlig om den briljante aksjonen han som 22-åring ledet. Og Knut Haugland kunne bli arg når aksjonen fra tid til annen ble gitt en for stor betydning.

«Bare tull», sa Knut Haugland med karakteristisk direkthet da han for snart 25 år siden møtte opp på mitt kontor her i Akersgata for å protestere mot at vi skrev det var han og de andre sabotørene som hadde stoppet Hitlers atomprosjekt. Bevæpnet med dokumentasjon fra tyske arkiver slo han bokstavelig talt i mitt skrivebord og ville ha seg frabedt slikt tøv.

En minneverdig episode som huskes ikke minst fordi Knut Haugland er den eneste jeg noen gang har truffet som har møtt opp her i avisen og klaget over altfor god omtale.

I det hele tatt: Tungtvannsheltene hadde et meget realistisk selvbilde.

Livslang skepsis

Knut Haugland er for øvrig den eneste nordmann hvis liv ga historier til hele tre spillefilmer og nå en stor og glitrende TV-produksjon. Samt en Oscar-belønnet dokumentarfilm der han «spilte» seg selv som den eventyrlige Kon-Tiki-ekspedisjonens uredde telegrafist.

Arne Skouens Omringet (1960) var filmen om Hauglands utrolige flukt fra Gestapo der han bokstavelige talt kjempet seg ut fra Rikshospitalets kvinneklinikk. Den norsk-franske spillefilmen Kampen om tungtvannet ble lansert i 1948. 17 år etterpå kom den store Hollywood-versjonen med skuespillerlegenden Kirk Douglas i en av hovedrollene. Den var heroisk så det holdt, med masse skyting og heftig kjærlighet. Og det var typisk Knut Haugland at denne filmen hos ham skapte en livslang skepsis til alle Hollywood-produksjoner som man hevdet var basert på en sann historie.

Hatet heltestempelet

«Bare tull», sa Knut Haugland om Heroes of Telemark . Det er umulig å vite, men det er lov å tro han ville vært mer forsonlig i TV-møtet med regissør Per-Olav Sørensen og produsent John M. Jacobsens sterke og nyanserike gjenfortelling av krigsdramaet.

Skjønt i Haugland-familien hadde de sin egen nøkterne dramatikk-målestokk: Med krav på troverdighet fortelles det at da Thor Heyerdahl etter alle Knut Hauglands krigsbravader ba ham om å være Kon-Tiki-ferdens telegrafist ble hans mor spurt om hun ikke var redd for sin sønn. «Nei, langt ifra», sa mor Haugland, «Knut gjør aldri noe farlig, han».

Slik kan det også sies. Den britiske kvalitetsavisen The Independent valgte nok et både riktigere og større perspektiv da Knut Haugland for fem år siden døde: «Han bekjempet nazistene. Han beseiret Stillehavet. Og han hatet å bli kalt helt.»

Herlig gammelmodig

Nå er det nettopp syntesen av alt dette som benker oss til TV-apparatene hver eneste søndag. Det er lenge siden sist. Ja, det er nesten noe herlig gammelmodig over at vi nå har en felles TV-opplevelse å snakke om på jobben i lunsjpausen mandag. Hemmeligheten bak suksessen er sammensatt. Men det vil ikke overraske om nettopp det ualminnelige alminnelige ved tungtvannsheltene er viktig. Det som aldri blir erklært, men som ligger der som en resonansbunn for hele historien.

Våre nasjonalhelter er jo så hverdagslige i all sin storhet. De er ganske enkelt helt alminnelige og derfor også en smule motvillige, helter.

Les også

  1. Skyhøye seertall for NRKs Kampen om tungtvannet

  2. Kampen om tungtvannet slutter aldri å fascinere

  3. En produsent og en gentleman

  4. NRK-suksess møter kritikk. Se debatten om «Kampen om tungtvannet» her

Les mer om

  1. Kultur