Kommentar

På en søndag: Trump og sannhetens øyeblikk | Hadia Tajik

  • Hadia Tajik

Hvis du ikke klarer å se noen muligheter i fremtiden, blir fortiden viktigere. Da virker et budskap om å gjøre landet ditt «great again» forlokkende, skriver Hadia Tajik. Her Donald Trump under et valgmøte i Orlando. © Jonathan Ernst / Reuters

Brexit ble drevet frem av verdibevisste velgere. Valget av Donald Trump som president kan ha blitt drevet frem av noe av det samme.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Her om dagen hadde jeg et sannhetens øyeblikk: Jeg møtte opp i et forsamlingslokale og var siste post på programmet for dagen. Noen titalls mennesker ventet på meg. Jeg må innrømme at jeg gledet meg til å dra hjem, dagen hadde vært lang. Men det var bare å trekke pusten, ta seg sammen og hoppe i det – slik jeg har gjort så mange ganger før.

Jeg tror jeg forsto det ganske tidlig, mens jeg hørte meg selv snakke om «ansattopsjoner» og «statlige lånegarantier»: Dette funker ikke. Det jeg snakket om var ikke relevant for dem som hørte på. Jeg snakket ikke om livet deres. Autopiloten var på, så jeg navigerte meg etterhvert inn for landing og prøvde å ha et uaffektert kroppsspråk, virke uberørt, slik at de ikke skulle skjønne at jeg egentlig så skuffelsen i øynene deres.
De trodde jeg skulle bevege dem. Men det jeg gjorde var bare å belære dem.

De klappet høflig.

Kort tid i forveien ble Donald Trump valgt som USAs 45. president.

Opprør mot eliten?

Det amerikanske valget vil bli gjennomanalysert i månedene og årene som kommer. Umiddelbart sier og skriver mange det samme som etter at britiske velgere stemte for at landet burde ut av EU: Dette er dem politikerne sviktet som nå gjør opprør mot elitene. De utstøtte, de nederst på den økonomiske rangstigen, de som ikke har fått ta del i vekst og verdiskaping.

Men i Storbritannia var dette bare delvis sant. Avstanden mellom dem som ville ha Storbritannia ut av EU og dem som ville bli, var ikke først og fremst økonomisk eller sosial. Den var dypt kulturell og verdibasert.

De som var for Brexit, var også oftere for dødsstraff, offentlig pisking av seksuelle overgripere, disiplinering av barn og utsagn om å holde nasjonen trygg. De var også mer skeptiske enn øvrige velgere, enten det var til reklame for helt vanlige produkter eller til ting politikere måtte si. De var opptatt av å «høre til et sted», ha røtter, og var uvanlig sterke motstandere av innvandring.

Disse parameterne var viktigere enn sosial eller økonomisk bakgrunn.
Mens de som gjerne ville bli i EU, typisk var opptatt av individualisme, suksess, og kulturell likhet.

Verdibevisste velgere

Det er professor Eric Kaufman fra University of London som skriver om dette i en sammenstilling av data som gir en mer presis beskrivelse av velgerbevegelsene enn de kjappe analysene.

Brexit ble drevet frem av verdibevisste velgere. Trolig ble valget av Trump som president drevet frem av noe av det samme.

Vi er så vant til å identifisere sosiale og økonomiske forskjeller. De er selvsagt også viktige: Samfunn der forskjellene mellom folk er store, er også samfunn som er sårbare for sosial uro.

Det har helt sikkert også hatt betydning i det amerikanske valget. Og kanskje virker arbeidsløshet og økonomi, røtter og tilhørighet sammen. Hvis du ikke klarer å se noen muligheter i fremtiden, blir fortiden viktigere. Da virker et budskap om å gjøre landet ditt «great again» forlokkende.
Samtidig er det de usynlige båndene, de som ikke er like lett å telle opp i inntektsstatistikker, som gjør oss til et samfunn og en nasjon: Flagget, nasjonalsangen, kjærligheten til landet.

Nedlatenhet

Når det så vokser frem en kulturell avstand i folket vårt, risikerer vi å ikke oppdage det før det er for sent. Dels fordi det er en faktor vi ikke tillegger nok vekt til vanlig, den er for «følelsesbasert» og for vanskelig å telle opp, men dels også fordi det er en uuttalt nedlatenhet overfor enkelte av dem som går foran i å uttrykke sin frykt eller uro for at landets tradisjonelle verdier er i forandring.

«De» skjønner ikke hvor samfunnet er på vei. «De» henger ikke med.
Satt på spissen: Vi, verdiliberale politikere, som er for fri abort, homofili og flerkulturelle samfunn, er ikke mer fordomsfrie enn at vidsynet stopper i møte med dem som synes dette er en uting. Dermed kan vi også bli blinde for hva som beveger seg i det folket vi er valgt til å representere.

Sosiale og økonomiske forskjeller vet vi hvordan vi bygger ned: Det handler om omfordeling, rettferdige skatteregimer, muligheter for arbeid og utdanning. Men hvordan bygger man bro mellom dem som mot innvandring og dem som er for flerkultur? Intuitivt kan det virke som en umulig oppgave.

Broen

Brendan Cox har i den sammenheng gjort noen viktige observasjoner. Han var ektemannen til Labour-politikeren Jo Cox som ble drept utenfor et forsamlingslokale i juni i år av en mann som ropte «Britain First». Cox påpeker at de som er opptatt av nasjonens trygghet, også ofte er opptatt av lokalsamfunnet sitt og av fellesskap. De vil delta og bidra, og forventer det samme av andre. Vi kan ikke møte dem på halvveien på spørsmål om dødsstraff og barneoppdragelse, men vi kan møte dem på dette: Nabolag, fellesskap og landet er viktig. I det øyeblikket vi kan møtes på noen verdier, er samtalen i gang.

Hvor ofte møter vi folk vi er grunnleggende, verdimessig uenig med?

Til det er det to svar: for sjeldent, og: oftere enn vi tror. Særlig heltidspolitikere kan lide under at vi foretrekker å møte profesjonelle møteaktører – de som har med et ark med hovedpunktene i budskapet, et visittkort og et striglet resonnement. Vi ligner hverandre, speiler oss i hverandre og søker hverandres anerkjennelse. De rasende, de urolige, de desillusjonerte passer ikke inn i en stram møtekalender.

Ekte samtaler

Men vi møter dem oftere enn vi tror, hvis vi orker å høre etter. Det erfarte jeg selv noen uker etter 22. juli 2011. Etter den femte begravelsen, trengte jeg en pustepause og sank ned i sofaen hos noen venner for å snakke om andre ting – hva som helst. Så sa den ene at hun hadde lest i manifestet til gjerningsmannen, og la til: Det han gjorde var grusomt, men han har jo noen poeng.

Jeg vet ikke hva blikket mitt sa, men jeg tror det lyste sjokk, sorg og raseri. Hun trakk seg med én gang.

Hva om jeg heller hadde sagt: Hva mener du med det?

Å la noen snakke ferdig er ikke å kompromisse på grunnleggende verdier. Å samtale er ikke det samme som å være enig.

Et sted bak våre ferdigskrevne manus om «statlige lånegarantier», laget for å imponere likesinnede, finnes det også vilje til ekte samtaler. Om landet som vi elsker. Om fremtiden som vi er urolige for. Om et folk vi ønsker å tjene. For det er ikke mulig å tjene et folk man ikke forstår.

Hadia Tajik er stortingsrepresentant og nestleder i Arbeiderpartiet


Les mer om elitens avstand til folket:

Les mer om

  1. Frykt
  2. Innvandring
  3. Økonomi
  4. Hadia Tajik
  5. Donald Trump

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Hvordan føles det, Tajik, når jeg krafser rundt på jakt etter dine «egentlige» motiver og verdier?

  2. KOMMENTAR

    Finanskrisen hjalp populistene, men det er ikke de fattige som gjør opprør

  3. KOMMENTAR

    Den globale eliten sliter med å forklare velgeropprøret. I Davos er Trump «Han-Hvis-Navn-Må-Være-Unevnt».

  4. KOMMENTAR

    På en søndag: Kan det dukke opp en norsk Trump? | Kristin Clemet

  5. KRONIKK

    Polariseringen er smittsom, den sprer seg, og den tærer. Kan den stanses?

  6. KOMMENTAR

    Hvem eier den amerikanske drømmen?