Kommentar

Justisministeren benytter seg av det billigste trikset i boken: å sette sikkerhet opp mot kontroll | Harald Stanghelle

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

Det er skummelt når en justisminister velger å misforstå Stortingets eget kontrollorgan for de hemmelige tjenestene, mener Harald Stanghelle. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix // Ingar Storfjell

Redaktør Harald Stanghelle advarer mot en demokratisk skivebom.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Total sikkerhet og total åpenhet er ikke mulig», er den selvfølgelighet justisminister Per Willy Amundsen lener seg mot når han i Aftenposten like før helgen polemiserer både mot lederen for Stortingets kontrollutvalg for de hemmelige tjenestene (EOS-utvalget) og en kommentar her i Aftenposten. For selvsagt er det ingen som i ramme alvor foreslår at hemmelige tjenester til enhver tid kan arbeide med offentlighetens flomlys mot sine operasjoner.

Justisministeren benytter seg av det billigste trikset i boken: å sette sikkerhet opp mot kontroll.

Så enkelt er det ikke.

Oppsiktsvekkende

Det dagens strid står om, er EOS-utvalgets rett til innsyn hos Politiets sikkerhetstjeneste (PST). I 21 år har Stortingets egne kontrollører hatt adgang til å kontrollere så kalt «kildeføring». Altså at opplysninger innhentes gjennom personer med særlig adgang til et lukket miljø av interesse for PST.

Gjennom alle disse årene har det aldri forekommet en lekkasje eller indiskresjon fra utvalget. Likevel oser det av mistillit til Stortingets egne kontrollører når justisministeren nå vil gå lovveien for å innskrenke EOS-utvalgets mulighet til å kontrollere «kildeføringen».

Justisminister Amundsens argumentasjon er oppsiktsvekkende. Han vil nemlig ha samme ordning for PST som Forsvarets etterretningstjeneste har. Men overser glatt at dette er nøyaktig det Eldbjørg Løwer på vegne av EOS-utvalget selv har foreslått.

Farlig kontrollvakuum

Ordningen innebærer at identitet (navn og personnummer) på kilden er skjult, men at selve sakskomplekset kan være gjenstand for kontroll. Den såkalte Høistad-saken fra 2014 viser med all ønsket tydelighet hvor viktig slik kontroll er. Men i motsetning til E-tjenesten vil ikke PST skille kildenavn og sak.

Problemet er at justisministeren ønsker at alt rundt en slik sak skal være lukket – også for kontrollører med den strengeste taushetsplikt.

Slik skapes det et kontrollvakuum på et av de feltene der vi nettopp kan finne politisk misbruk og overtramp fra de hemmelige tjenestene. Og slik unngår PST en type kontroll som Forsvarets etterretningstjeneste altså har akseptert.

Les også

Justisdepartementet vil innsnevre den demokratiske kontrollen med PST. Det er en livsfarlig vei å gå

Det er underlig å se en justisminister som argumenterer som om han ikke skjønner denne forskjellen. Og det er direkte skummelt med en justisminister som så systematisk velger å misforstå Stortingets eget kontrollorgan.

Noe å mase med?

Så kan man selvfølgelig spørre om dette er noe å mase med?
Dessverre er det nok det.

I takt med vår tids sikkerhetsutfordringer har de hemmelige tjenestene fått stadig mer inngripende virkemidler til disposisjon. Lund-kommisjonen avslørte i sin tid et systematisk politisk misbruk fra de hemmelige tjenestenes side. Det tilhører fortiden, men fra vår egen tid kjenner vi slikt misbruk fra en rekke andre land.

Det vil være utilgivelig naivt for en lovgiver å ta for gitt at vi er immune mot slikt her hos oss.

Både som følge av forklarlige feilvurderinger og en tidsånd som går i feil retning, kan vi igjen oppleve hemmelige tjenester som lever sitt eget liv.

Det demokratiske svaret på dette er styrket kontroll. Den utføres av EOS-utvalget på vegne av landets borgere. Det er denne justisministeren nå vil uthule.

Les også

Er Forsvaret på vei inn i en åpenhetens blindsone? Harald Stanghelle om kampen om åpenhet

«Ethvert innhugg i EOS-utvalgets innsynsrett i PST vil kunne reise spørsmål om ikke uretten legges i den skuffen EOS-utvalget ikke kan åpne, i tillegg til skuffens størrelse», skriver Eldbjørg Løwer.

Nå ligger saken hos Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Den er forhåpentligvis noe grundigere og mer prinsipiell i sin tilnærming enn det justisministeren virker i stand til. For det vil være dramatisk om Stortinget selv går med på å stenge innsynsdøren for nasjonalforsamlingens egne betrodde kontrollører.

Det vil være en demokratisk skivebom.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. PST
  2. Åpenhet
  3. Overvåking