Kommentar
Wikileaks

For mange transpersoner prøver å dø. Og altfor mange lever ikke som de vil. | Ingeborg Senneset

Foto: Courtesy U.S. Army/Handout via REUTERS/ NTB Scanpix / Olav Olsen/Aftenposten

Historien om den fengslede varsleren Chelsea er også historien om den kroppsfengslede transpersonen Chelsea.

Dette er en kommentar. Kommentarene skrives av Aftenpostens kommentatorer eller fast tilknyttede spaltister. Kommentarene gir uttrykk for skribentens analyser og meninger. Hvis du ønsker å svare på kommentaren, kan du lese hvordan her.

Den tidligere soldaten, og åpne transpersonen, Chelsea Elizabeth Manning, tidligere kjent som Bradley Manning, som er dømt til utrolige 35 års fengsel for å ha forsynt Wikileaks med tusenvis av hemmeligstemplede dokumenter fra den amerikanske utenrikstjenesten, ble tirsdag morgen hasteinnlagt på sykehus.

Manning har i skrivende stund ikke selv uttalt seg om hendelsen.

Oppdatert 11. juli: Chelsea Manning har gjennom sine advokater bekreftet at sykehusinnleggelsen var en følge av et forsøk på å ta eget liv. Hun er ventet å være under observasjon i flere uker fremover.

Et fengsel i fengselet?

Historien om den fengslede varsleren Chelsea, som ifølge FNs spesialrapportør for tortur ble utsatt for isolasjon på grensen til tortur, er også historien om den kroppsfengslede transpersonen Chelsea — fordi hun hindres i å ha det kjønnsuttrykket hun ønsker.

Fem år etter at forsvarsdepartementet tillot åpne homofile i militæret, gikk de nylig ut med at transpersoner skulle kunne være i militæret. Endelig helt bort fra «Don't ask, don't tell»-doktrinen. Avgjørelsen var en lettelse, skrev Manning i et debattinnlegg i The Guardian – men hun var samtidig sterkt kritisk til alle restriksjonene.

Transpersoner kreves nemlig å ha vært «stabile» i kjønnsidentiteten sin de siste 18 månedene, og være ferdig med all medisinsk behandling, så de kan få et godkjentstempel av en lege, og deretter kunne tjene landet.

Kjønnsbekreftende behandling kan være en opprivende prosess, ikke minst følelsesmessig. Er det urimelig å forlange en form for dokumentert stabilitet?

Det handler udiskutabelt om forsvar av landet, ikke den enkelte soldats behov.

Samtidig er det vanskelig å se hvordan det å undertrykke egen identitet på sikt er fordelaktig, selv om det i øyeblikket kunne innebære en slags stabilitet.

Transpersoners psykiske helse — en alvorlig statistikk

Chelsea Manning har siden 2014 saksøkt staten for å få leve som kvinne. Ønsket blir ikke fullt ut etterkommet. Hun får sminke seg og gå på hormoner, men må sitte i herrefengsel og klippe håret guttekort. Hit, men ikke lenger, som så mange transpersoner på ulikt vis får høre, oppleve eller se. Litt, men ikke helt.

Ikke å få være hel, ikke å få bestemme selv, og å oppleve diskriminering på ulike hold, kan gi svært alvorlige utslag.

Vi vet ennå ikke hva som er skjedd med Manning. Men at mange sliter, er det ingen tvil om.

I den største undersøkelsen av transpersoner i Norden, som Karolinska Institutt gjennomførte i samarbeid med folkehelsemyndighetene, fremkom blant annet:

  • Hver tredje transperson i undersøkelsen har prøvd å ta sitt eget liv.
  • 36 prosent har alvorlig vurdert selvmord i løpet av det siste året.
  • Over halvparten har redusert arbeidsevne på grunn av fysisk eller psykisk sykdom.
  • 65 prosent har unngått hverdagslige aktiviteter på grunn av redsel for diskriminering.
  • Mange kjenner seg utrygge og er redde for å gå ut alene.
  • En av fem er blitt utsatt for vold på grunn av sinn transidentitet.
  • 30 prosent har blitt tvunget til sex mot sin vilje.
  • En av tre oppgir å ha dårlige møter med helsevesenet på bakgrunn av sin kjønnsidentitet.
  • 40 prosent har latt være å søke hjelp fra det offentlige på grunn av angst for å bli tatt i mot dårlig, eller fordi de tidligere har hatt negative møter.

Resultatene er gjengitt av Bufdir, og understøttes av en nederlandsk rapport somifølge VG viser at 70 prosent av alle transpersoner har vurdert å ta sitt eget liv.

Bedring i sikte her hjemme?

Fra 1. juli i år ble det i Norge mulig å endre kjønn uten annet enn ditt eget initiativ, slik det bør være – og kanskje vil den beskjemmende statistikken med det få en endring til det bedre.

Samtidig viser protester mot transpersoners rettigheter eller «goder» (som å gå på toalettet i fred), og hatkriminaliteten, mistenkeliggjøringen, skammen og utenforskapet noen transpersoner opplever, at vi har våre steg å ta. Det er betegnende nok at 80–90 prosent av lesbiske, homofile og transpersoner ifølge Amnesty ikke melder fra til politiet om hatkriminalitet.

Transpersoner er heller ikke gitt et uttrykkelig vern i straffeloven. Oslo politidistrikt har ved flere anledninger tatt til orde for at lovgiver bør gi transpersoner et uttrykkelig vern og at kjønnsuttrykk/kjønnsidentitet bør tas inn i bestemmelsen om hatkrim i straffelovens § 185 og § 186.

Å la folk — juridisk og ellers — definere seg selv

Det er bare fem dager siden Manning skrev i The Guardian. Nå kan man bare håpe at det går bra med henne.

Chelsea Mannings fortvilte situasjon som restriksjonsbelagt transperson trenger ikke å være årsaken til sykehusinnleggelsen. Man trenger ikke ha spesielt stor fantasi for å se for seg håpløsheten ved å sone en dom som er lenger enn det livet du har levd til nå.

Men av respekt for hennes prisverdige kamp, for det engasjementet hun har klart å vise fra både kroppsfengsel og fengselscelle, kan vi se oss råd til å rette oppmerksomheten mot transpersoners psykiske helse og risiko.

For mange transpersoner prøver å dø. Og altfor mange lever ikke som de vil.

Å la folk — juridisk og ellers — definere seg selv er ingen dårlig start. Manning sa det bedre enn jeg kan:

«You do not know my gender better than I do. A doctor doesn’t know it better than I do. My parents don’t know it better than I do. No one experiences my gender in the way that I experience it. Presenting myself and my gender is about my right to exist.»

Twitter:@Ingeborgborg

Her kan du lese flere kommentarer fra Senneset:

Tips oss
Send innlegg