Fra Baneheia til gaten i Oslo

Vi kommer alltid til å være omgitt av mennesker som er sårbare, som vi synes er ubehagelige, mennesker vi synes ikke bidrar. Det er når deres rettssikkerhet ligger i potten, at vi får testet hvor høyt vi som samfunn setter den, skriver Marianne Marthinsen.

Finnes det en forbindelseslinje som handler om statusen til menneskene som er involvert?

Det finnes noen øyeblikk du bare husker, som setter seg fast og med ujevne mellomrom trenger igjennom alt annet og dukker opp igjen som om det skulle ha skjedd i går. For meg og mange andre oppsto et slikt øyeblikk en søndag kveld i mai 2000, da NRK avbrøt sitt oppsatte program for å gi plass til en ekstra nyhetssending. I løpet av sekunder sank vissheten inn om at noe forferdelig hadde skjedd med de to jentene som var savnet i Baneheia.

Gjennom helgen hadde leteaksjonen vært toppsak på både Lørdags- og Søndagsrevyen. Vi hadde sett bilder av dykkere og horder av frivillige med Røde Kors-vester som søkte gjennom tett krattskog. Ordføreren kom på skjermen og mante folk til håp. Dette er to sterke, sunne jenter som tåler en natt ute om det er slik at de har gått seg vill, sa hun. Men én natt ble til to netter, og så ble det meldt om at politiet hadde funnet en pose med badetøy.

Les hele saken med abonnement