Kommentar

Kunnskap(smangel) og troverdighet i pressen

  • Halvor Tjønn
Kommer Trine Skei Grande, Knut Arild Hareide og Erna Solberg her ut fra et møte med en representant for «il partito di Breivik»? Slik er det hvis man skal tro den italienske storavisen Corriere della Sera.

Flere europeiske aviser slår terroristen Anders Behring Breivik i hartkorn med Siv Jensen. Når de utenlandske mediene så tydelig viser at de ikke kjenner Norge, kan vi da tro på dem når de skriver om andre saker?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det begynte med en artikkel i ærverdige Time magazine i midten av august. Korrespondent Charlotte McDonald-Gibson var i Oslo og skrev om den norske valgkampen. Ifølge korrespondenten var nordmenn bekymret for at verdiene til Anders Behring Breivik og Siv Jensen var sammenfallende.

Siden gikk det slag-i-slag, ikke minst etter valget. Den britiske fjernsynskanalen Sky News skrev for eksempel på sine nettsider at et parti tilknyttet Breivik skulle bli med i den norske regjeringen, eller som det lyder på originalspråket:

— Breivik-Linked Party to Join Norway Government.

Så, den 11. september 2013, skrev den skotske avisen The Scotsman: «Norway: Breivik party to take government role», hvilket på norsk skulle bli: «Norge: Breivik-parti får rolle i regjeringen». Italienske Corriere della Sera formulerte seg slik: «Norvegia, voto choc: il partito di Breivik verso il governo», hvilket kan oversettes med: «Stemmesjokk i Norge: Breiviks parti går mot regjeringsdeltagelse».

Moderne presse

Nå er det først og fremst blitt en sak for norske politikere å fortelle utenlandske medier at hverken noe «Breivik party» eller noe «partito di Breivik» sitter eller vil komme til å sitte i en norsk regjering.

Journalist i utenriksredaksjonen Halvor Tjønn.

Viktigere i denne sammenheng er det å reflektere over utviklingen av moderne presse, og ikke minst over hvilken vei utenriksjournalistikken går. For når nordmenn leser feite overskrifter i utenlandske aviser om at «il partito di Breivik» er i ferd med å komme til makten i Norge, da kan de ikke få særlig tillit til det øvrige som disse avisene skriver om Norge. Og når man ikke kan ha tillit til det disse avisene rapporterer om Norge, er det da grunnlag for å ha tillit til noe av det andre de skriver om? Kan man tro på det som skrives om Vietnam, om Pakistan, for ikke å snakke om Syria, Egypt, USA etc.?

At i det hele tatt spørsmålet må stilles, er sørgelig. Den seriøse europeiske pressen har gjennom mer enn 200 år levet av sin troverdighet. I fremtiden blir troverdighet enda viktigere: Allerede i 10–15 år har hvem som helst kunnet søke etter hva som helst på nettet og skaffet seg informasjon om hva det måtte være. Da vil naturligvis øynene og filteret til en kunnskapsrik, men samtidig nøktern og mest mulig balansert journalist bli enda viktigere. Lesere og seere må kunne stole på at det journalisten gjengir, er i samsvar med virkeligheten, og ikke bare gjenspeiler virkeligheten slik journalisten mener den burde ha vært.

Da er det ingenting som kan erstatte det å oppholde seg i et land og dermed kjenne landet man skriver om. Nettopp her har mange avisutgivere satt inn sparekniven de siste år.

Når man likevel kan finne alt på nettet, hvorfor skal avishus med fallende inntekter koste på seg korrespondenter som både må bo og spise i storbyer der slikt koster mer enn det smaker? Resultatet er at korrespondentene kalles hjem, og kontorene legges ned. Så sitter vi til slutt alle og skriver av det samme nettet.

Ingen vet noe

Dermed blir det fort gjort at hvis først én misoppfatning har festnet seg, så spres den til alle. Ingen kjenner likevel det landet man skriver om. Da blir det også langt lettere å servere egne oppfatninger for leserne, for eksempel tesen om at et av Norges politiske partier egentlig har tette bånd til en massemorder som sitter bak lås og slå.

Slik kan det gå at mange, frivillig eller ufrivillig, fortsetter tradisjonen fra det gamle DDR. Propagandaavdelingen i kommunistpartiet SED tok det helt ut og arbeidet målbevisst etter devisen: Fortell ikke om tingene slik de er, derimot slik vi ønsker de skal være.

På slutten var det som kjent ikke mange, heller ikke blant kommunistpartiets trofaste kadre, som trodde på det som ble servert. Og da var løpet kjørt.

Les mer om

  1. Kultur