Kommentar

Debatten om aktiv dødshjelp må tas. Og det haster. | Ingeborg Senneset

  • Ingeborg Senneset
    Ingeborg Senneset
    Journalist
Retten til å bestemme over eget liv, og dermed egen død, er og må være grunnleggende. Men det er ikke uten praktiske og etiske dilemmaer, mener Ingeborg Senneset.

Hva er viktigst? Å holde på livet eller gi slipp på lidelsen?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg husker da jeg bestemte meg for at vi ikke kan nekte døende å forlate livet. Hvordan sengen hennes sto, med hodeenden vendt mot vinduet, selv om hun aldri kom til å se gjennom glasset igjen.

Jeg tenkte at livet var blitt hennes fengsel. Kroppen var hennes enecelle, dømt til isolat av pårørende, voktet av langtkommen vitenskap. Jeg ønsket at hun kunne slippe. Dette er ikke liv, det er lidelse. Dette er ikke behandling, det er tortur. Dette er ikke verdig. Dette er dyrt. Dette er uetisk.

Jeg husker jeg tenkte at dette må jeg ikke si til noen.

Kronikk fra en avdød

Ti år senere jobber jeg ikke lenger i helsevesenet. Jeg står ikke i samme rom som terminale pasienter. Jeg holder ikke lenger hånden til noen som ikke har andre enn oss, dem, som har betalt for å være der i deres siste timer. De færreste av oss gjør det.

I dag går det tvert imot knapt en dag uten at sosiale og tradisjonelle medier renner over av debatter rundt hvordan vi skal lage flere liv, hvordan vi skal leve våre liv, hvordan vi skal forlenge livet. Men akkurat denne helgen tok døden over.

«Vedlagte kronikk er kanskje litt kontroversiell – fordi jeg er død.» Inger Staff-Poulsen, avdød art director, beskriver i en kronikk i Dagbladet sine siste dager som kreftsyk og terminal. Hun ønsket drømmedøden, men norsk lovverk ville gjort hennes hjelpere til kriminelle.

Ingeborg Senneset

Staff-Poulsen argumenterer mot religiøst motivert politisk overformynderi. Når hun skriver, tror hun at hun i alle fall til dels skal klare å kontrollere egen død. Epilogen, skrevet av ektemannen og nevøen, forteller en mer brutal historie: På aprils siste dag, gikk Inger ved første ensomme stund ut i låven og tok livet sitt der.

Til den som tror det er et enkelt spørsmål

Enhver som tror dette er et enkelt spørsmål, har ikke tenkt langt nok. For noen må lage rammene. Noen må sette kriteriene. Hva skal være nok smerte til å få slippe?

Lidelse er subjektivt. Alle vi som har jobbet i helsevesenet, vet hvor vanskelig det er å måle smerte. For å gjøre det enda vanskeligere, vet mange som er eller har vært deprimert eller ensom at psykisk smerte langt kan overskride selv det mest skrikende kroppslige signal.

Hvordan skal staten kontrollere at reglene vi kommer frem til, blir overholdt? Uten å sammenligne dødshjelp og dødsstraff, så er en av grunnene til sistnevnte ikke aksepteres at det er irreversibelt. Det er ingen angrerett på livet. Kommer nye bevis til, hjelper det ikke den avdøde.

Og hva når en rettighet føles som en plikt? Om alle kan se at du lider, du er en økonomisk belastning for velferdsstaten, pårørende er slitne og andre pasienter kunne trenge plassen din. Du elsker livet, tross lidelsen, men vil heller ikke være en byrde. Når vet vi hvilket grunnlag valget er tatt på?

Les også

Hele livet har hun hjulpet folk å dø. Nå må hun hjelpe seg selv.

Folket er for, leger er mot

Mens folk flest er for, er leger flest imot. Men også her er det bevegelse.

I en nylig publisert artikkel i Tidsskriftet for Den norske legeforening, drøftes to nyere spørreundersøkelser i Legeforskningsinstituttets legepanel om aktiv dødshjelp.

Undersøkelsen indikerer at andelen som støtter legalisering har økt, mener forfatterne. De har imidlertid et annet syn enn Staff-Poulsen på hvorfor debattene stopper opp: Helseprofesjonenes motstand mot legalisering.

Lege og forsker ved Senter for medisinsk etikk, Morten Horn, tror aktiv dødshjelp kan bli innført i Norge. Han frykter det vil utsette leger for et utilbørlig press. Skal leger ha en grunnlovsfestet rett til å nekte?

En anestesilege som har lest Staff-Poulsens kronikk, sier på Twitter at bekymringen er at aktiv dødshjelp kan bli en del av jobbspesifikasjonen for helsepersonell. En annen anestesilege pararer med at land og stater som har innført dødshjelp, ikke synes å ha store utfordringer rundt den problematikken.

Debattene må tas, og det haster

Det finnes til ethvert øyeblikk noen som er i ferd med å gå tom for tid, og vurderer andre alternativer. De med best råd, kan reise ut av landet. De med færre ressurser eller uventet kort tid, kan som Staff-Poulsen måtte ty til uverdige nødløsninger.

Ingen seriøse aktører, det være seg unge helsearbeidere på sykehjem, politiske aktører, religiøse påvirkere eller fortvilede pårørende, er imot en verdig død. Det er bare veldig mange meninger om hva en verdig død er.

Hverken religiøse eller sekulære har monopol på svarene. Da jeg sto i det pasientrommet, var jeg kristen, og helt sikker. Nå er jeg ateist, og full av tvil. Men jeg kan ikke la være å forholde meg til spørsmålet om hva som er viktigst: Å holde på livet eller gi slipp på lidelsen.

Tilbakemeldinger eller kritikk?

  • Instagram: IngeborgSenneset
  • Twitter: Ingeborgborg
  • Facebook: IngeborgSenneset

Videre lesing:

Les mer om

  1. Aktiv dødshjelp
  2. Helsepolitikk
  3. Ingeborg Senneset