Kommentar

Tunge psykiske lidelser kan gi en svak stemme. Da er det opp til oss andre å høre bedre etter. | Ingeborg Senneset

  • Ingeborg Senneset
    Journalist

Om videodagboken til Ida kan gjøre avstanden mellom «oss» og «dem» litt mindre, kan det bli lettere å bli hørt for dem som ikke så høyt eller så ofte hever stemmen. Kanskje kan vi høre hva de mener om tvangsbruk eller pakkeforløp, om ransakinger eller kroppsvisiteringer, om medisinbruk eller ignorerte rop om hjelp? spør Ingeborg Senneset. Foto: Ane Hem

Åpenhet om psykisk helse er bra, men ikke uten risiko. Ingeborg Senneset kommenterer.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det blir kalt «den nye åpenheten». Forfattere, filmskapere, avisskribenter, bloggere og vanlige folk forteller om depresjoner, spiseforstyrrelser, angst og selvmordsforsøk.

Helt nytt er det ikke. Forskjellen er mengden – og at Facebook, Snapchat og Instagram bringer historiene og bildene svært tett på.

Vi kan velge ikke å se filmen eller lese boken, men det er vanskeligere å unngå bruddstykker delt av venner.

Åpenhet bidrar til normalisering og avstigmatisering. Men midt blant alle de sterke stemmene som står frem, klarer vi å være lydhøre overfor dem som knapt klarer å hviske?

Tunge psykiske lidelser havner i skyggen av de «lette»

I 2005 kom boken «I morgen var jeg alltid en løve». Der forteller Arnhild Lauveng om hvordan hun som pasient i psykiatrien spiste papp og tapet for å fylle en tomhet. Hvordan hun i sine hallusinasjoner ble jaget av rotter og ulver. «Jeg klorte meg, og skar meg, for å være sikker på at jeg hadde blod i årene mine, og at jeg var i live, og ikke en levende havregrynsrobot. For blod er liv.»

Hun ble frisk fra schizofrenien og utdannet seg til psykolog.

Lauveng er i dag vár på oppmerksomheten de «lette» lidelsene får i forhold til de tunge.

I et innlegg på Facebook peker hun på at temaene på de siste ni verdensdagene for psykisk helse har vært lettere og forbigående psykiske lidelser. Lauveng understreker at det er viktige tema, men spør:

«Ni tema. Ikke ett som spesifikt nevner livskvalitet for langtidssyke, psykoser, traumer, reduksjon av tvang, rett til individuell tilpasset behandling eller andre tema som er viktig for mange med langvarige plager. Er dette blitt en dag spesielt for lettere og forbigående psykiske vansker?»

Endelig, en av de tunge

Så kom filmen Idas Dagbok. Ida Storm har filmet seg selv i flere år, og viser hvordan det kan være å ha emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Videodagboken er temmelig stygg. Det er det som gjør den så fin. Det er ikke en polert blogg med regissert «passe» åpenhet. Det er ikke Instagram-bilder med filter. Det er ikke en film som ender med at alt løser seg og er bra.

Idas Dagbok er temmelig stygg. Det er det som gjør den så fin

Det er tung psykisk sykdom med hallusinasjoner og sykehusgulv.

Samtidig er det bare en kvinne med et kamera i selfie-posisjon, som liker poteter og vitser og å gå i fjellet.

Risikoen med åpenhet

«Lettere» psykiske lidelser rammer flest, koster mest og angår alle, direkte eller indirekte. Ca. en tredjedelav voksne har en psykisk lidelse i løpet av et år, mens åtte prosent av barn og unge til enhver tid har en psykisk lidelse.

Oppmerksomhet rundt dem er personlig, økonomisk, etisk og samfunnsstrukturelt nødvendig, og de som er åpne rundt egne erfaringer bidrar med knagger som gjør den offentlige samtalen bedre.

Men åpenhet er som med alt annet som har virkning: ikke uten bivirkning.

Vi kan bli lurt til å tro at det er nok åpenhet rundt det å slite psykisk, bare fordi ordet åpenhet blir brukt så mye. Arbeidsgivere kan bli skeptiske.

Bilder av tynne kropper eller blodige armer kan ha en triggereffekt. Samhold og støtte kan ende i forsterkning av hverandres symptomer. Bulimikere som avtaler møter på buffeter og går og kaster opp på omgang er ett eksempel.

Diagnoser skal være døråpnere, ikke selve rommet

Bloggere har fortalt om hvordan sykdomspersonligheten på nett gjorde det vanskelig å finne en friskere identitet. Diagnosen ble den de var.

Diagnoser skal være døråpnere, ikke selve rommet.

Bryt lydmuren ved å gjøre avstanden mellom «oss» og «dem» mindre

Psykisk sykdom er ikke så mystisk. Symptomer er stort sett vanlige menneskelige reaksjoner, bare i ekstremform. Det er ikke noe mer spektakulært eller uvanlig ved å være syk over nesen enn under den.

Symptomer er stort sett vanlige menneskelige reaksjoner, bare i ekstremform

Om videodagboken til Ida kan gjøre avstanden mellom «oss» og «dem» litt mindre, kan det bli lettere å bli hørt for dem som ikke så høyt eller så ofte hever stemmen.

Kanskje kan vi høre hva de mener om tvangsbruk eller pakkeforløp, om ransakinger eller kroppsvisiteringer, om medisinbruk eller ignorerte rop om hjelp?

Twitter: @Ingeborgborg

Si din mening og få med deg de viktigste og beste debattene — følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

I kronikken

Les også

Sorg blir depresjon. Maur i rompa blir ADHD. Sjenanse blir sosial angst. Moderne psykiatri er i krise. Går Gisle Roksund

ut mot at normale reaksjoner på livshendelser blir tolket som symptomer på psykisk sykdom. Teksten traff en nerve og ble på to dager lest av mer enn en kvart million. Les også intervjuet:

  1. Les også

    - Noen er redd for at jeg ikke tar sykdom alvorlig

Les mer om

  1. Psykisk helsevern
  2. Instagram
  3. Blogging
  4. Psykisk helse
  5. Ingeborg Senneset

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Utstikkende ribbein. Matorgier. Barberblader. Så lenge folk sliter vil det boble opp ubehagelige bilder i sosiale medier

  2. A-MAGASINET

    Vi ble med da Helene (26) fortalte sjefene sine at hun er bipolar

  3. KRONIKK

    Ja, man kan bli frisk av schizofreni | Jan Ivar Røssberg og Ole A. Andreassen

  4. A-MAGASINET

    Finn Skårderud: «Vi er dømt til å lengte, etter noe»

  5. KRONIKK

    Utenfor medievirkeligheten finnes fortsatt den gamle lukketheten om psykiske lidelser

  6. DEBATT

    Jeg har sosial angst. Hvor er alle dere andre? | Katharina Mortensen