Kommentar

Symptom: Inngripende tiltak. Diagnose: Politisk svikt.

En godt vaksinert befolkning betaler en høy pris for sendrektigheten.

«Kraftfulle tiltak» kan ikke bare ramme vanlige folk. De må rettes mot årsakene til problemene.
  • Joacim Lund
    Joacim Lund
    Kommentator
Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Man ser ikke noen ende på det, da. Det er liksom varslet, og så skjer det ikke noe.»

Intensivsykepleier Mona Bjerkland på Ahus tok til tårene på Dagsrevyen onsdag kveld. Hun er en av dem som har løpt skoene av seg i snart to år med pandemi.

Nå ser hun en ny tsunami av smitte skylle inn gjennom sykehuskorridorene.

Ubehagelig rekord

Torsdag var det registrert 5259 nye smittetilfeller det siste døgnet i Norge. Hvert femte av disse smittetilfellene er i Oslo. Aldri har smittetallene vært høyere. Og med høye smittetall følger flere pasienter som blir så syke at de trenger intensivbehandling.

«Det ligger nå nesten like mange koronapasienter på norske sykehus som det gjorde på det høyeste nivået våren 2020», sa statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) tirsdag kveld.

Slik begrunnet han enda en runde med inngripende tiltak.

Det er riktig, det. Men forklaringsmodellen er for enkel.

Julemiddagen formes av intensivkapasiteten

Etter snart to år med pandemi er logikken godt innarbeidet i befolkningen. Belastningen på helsevesenet bestemmer hvor normal verden ser ut utenfor sykehusene. Ved (blant annet) å sende arbeidstagerne hjem til kjøkkenbordet og innføre antallsbegrensninger i private hjem, skal man (forhåpentlig) unngå overbelastning på intensivavdelingene og ute i kommunene.

Den logiske fortsettelsen av den tanken er at økt intensivkapasitet vil redusere behovet for inngripende tiltak.

Men hvor mye er nok?

Det handler om mer enn korona

En viktig detalj som ofte drukner i støyen, er at pandemien er en av flere ting som opptar kapasitet ved sykehusene. Siden 1. oktober er bare hver femte av intensivpasientene i Helse sørøst blitt innlagt på grunn av korona. Hver enkelt av koronapasientene krever imidlertid mer pleie enn andre pasienter.

Torsdag hadde 30 prosent av intensivpasientene ved Oslo universitetssykehus covid-19. De resterende 70 prosentene kan være folk med andre luftveissykdommer, folk som har kjørt av veien, fått en hjerneblødning, slåss på byen eller en lang rekke andre ting.

Før pandemien var kapasiteten tilpasset dem. Eller, når sant skal sies, ikke tilpasset dem. Intensivkapasiteten var for dårlig da også – og langtfra dimensjonert for en pandemi.

Fra vondt til verre

I 2013 ble erfaringene fra svineinfluensaen samlet i en stortingsmelding. Der slås det fast at «kapasiteten var under press, og det var liten mulighet for å hente inn mer kompetent personell.»

Rapporten Regional intensivutredning ble publisert i 2019, to måneder før koronapandemien kom til landet. Den er utarbeidet av landets fire helseregioner i samarbeid. Tallene viser at Norges kapasitet er dårlig sammenlignet med mange andre nordeuropeiske land.

En OECD-rapport fra april 2020 bekrefter bildet. Norges kapasitet er langt under snittet i OECD-landene, og bare en fjerdedel av kapasiteten i Tyskland, som ligger på topp. Kapasiteten i Norge er heller ikke blitt økt de siste ti årene, til tross for at behovet øker. Rapporten fra helseforetakene anslår at behovet for intensivplasser vil øke med 25–30 prosent frem mot 2040.

Resultatet av underdimensjoneringen kan alle se. Mange av intensivsykepleierne er utslitt, sykmeldt og i stadig nye karantener. Andre har takket for seg og funnet arbeid i andre yrker.

Belastningen er blytung for dem som er igjen. Ikke rart tårene presser på.

I de faglige rådene regjeringen fikk på tirsdag skriver Helsedirektoratet at «situasjonen er mer bekymringsfull nå enn ved tidligere pandemibølger». Og det er altså i en svært godt vaksinert befolkning.

Det går på tålmodigheten løs. Og tilliten. Hos både helsepersonell og vanlige folk.

Følgefeil

Onsdag kveld publiserte Aftenposten et opprop fra 47 kommuneoverleger, smittevernleger og samfunnsmedisinere. «Trass snart to år med pandemi er ikkje intensivkapasiteten styrkja. Er det då rett å nytte smittevernlova på heile samfunnet?» spurte de.

Det er et godt spørsmål.

En pandemisituasjon er åpenbart ikke en normalsituasjon. Og selv en langt større intensivkapasitet kunne ikke absorbert pasienter i et slikt omfang at det ville vært helt unødvendig med tiltak.

Men pandemien har vært varslet i risikovurderingene i mange år. Alle har visst at den ville komme. Det kan komme flere også. Likevel er det under skiftende regjeringer ikke blitt utdannet nok helsepersonell. Eller etablert tilstrekkelig mange nye intensivplasser.

Begge deler har påvirket tiltaksnivået nå. Begge deler rammer enkeltpersoner, arbeidsplasser og virksomheter. Og begge deler er politiske unnlatelsessynder den nye regjeringen må gjøre bot for. Den må sette inn «kraftfulle tiltak», som statsministeren liker å si. Gjør den ikke det, vil intensivsykepleierens tungsinn spre seg fra intensivavdelingen på Ahus til resten av befolkningen. Som et svært smittsomt virus.

Da ser man ikke noen ende på det, da.

Les også

  1. Koronaspagaten er blitt utålelig

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Pandemier
  3. Sykehus
  4. OECD
  5. Helsedirektoratet