Det luktet ikke akkurat tradisjonell, norsk idrettsbevegelse av boksestevnet i Oslo spektrum i helgen. Med silkeslåbroker, rockeband og smokingkledd konferansier avsluttet Cecilia Brækhus sin kamp for proffboksing i Norge. Hun kronet den med knockout. Erna Solberg benyttet anledningen til å posere med tittelbeltet i et allerede smått ikonisk bilde. Og selvfølgelig fikk hun kritikk.
Feil formål
For mens sprangridning, cheerleading, rugby og motorsport tillates tross betydelig skadepotensial, forblir boksing kontroversielt.
«Formålet med denne idretten er noe ganske annet enn annen type idrett», påpeker Høyre-profil Per Sigurd Sørensen.
Norsk nevrologisk forening er kritisk fordi «i boksing handler det om å skade motstanderen bevisst».
Sagt på en annen måte: Vi liker ikke idretter der det handler om å slå ned motstanderen. Slikt anses vulgært og barbarisk.
Når boksepensjonisten Anne Sophie Mathis blør fra pannen mens hun ser stjerner og dommeren må avbryte kampen, er det lett å være med på vurderingen: Det ser ikke vakkert ut. Det er rå kraft, vold og blodsutgytelse, og den som slår hardest, vinner.
Kombinert med showets glorete innpakning, kunne man være fristet til å beskrive det hele med det det smått utdaterte begrepet harry.
Mer estetikk enn etikk
Forargelsen over boksesportens formål virker å være estetisk mer enn etisk. All idrett handler om å slå motstanderen, mange av dem gjennom bruk av fysisk makt. Boksesporten har strenge og dypt innarbeidede regler – det er en grunn til at «slag under beltestedet» er blitt et fast uttrykk. Bokseres kodeks for respektfull oppførsel i ringen kunne for eksempel mange fotballspillere ha lært litt av. En seriøs bokser klager ikke på dommerne.
Når KrF-leder Knut Arild Hareide argumenterer med at å slå ned noen er straffbart utenfor bokseringen, spiller han på myten om den usiviliserte og tøylesløse boksesporten. Det er også straffbart å sklitakle noen på gata, uten at Hareide vil forby fotball av den grunn.
Fotballen har nemlig noe boksingen ikke har hatt i det moderne Norge: Omfavnelse fra de høyere samfunnslag.
- Saken der kritikken mot Erna Solberg først ble fremført: - Pinlig, tragisk og flaut
Arbeiderklassesport
I et tankevekkende essay i Morgenbladet 29. januar påpeker idrettsfysiolog Mads Drange at det er umulig å komme utenom klasseperspektivet når vi snakker om boksing. Boksing har alltid vært en arbeiderklasseidrett og har stått sterkt i marginaliserte grupper.
En av Norges første bokseprofiler på starten av 1900-tallet, Magnus «Wolf» Larsen, var i likhet med Ole Klemetsen av taterslekt. Internasjonalt har helter som Mike Tyson, Sugar Ray Robinson og Manny Pacquiao slått seg opp fra enkle kår til stjernestatus. Da Norge var et arbeiderklassesamfunn, var boksingen populær i brede lag av befolkningen.
Så ble Norge rikt og kulturelt forfinet. Boksing, i likhet med mye annen arbeiderklassekultur, mistet posisjonen, skriver Drange.
I dag står innvandrermiljøer for mye av rekrutteringen, hvilket gjør boksing til en viktig integreringsarena. 11 av 16 kongepokaler etter årtusenskiftet har gått til utøvere med minoritetsbakgrunn. Bare halvparten av årets NM-finalister var etnisk norske.
Den brukne neses estetikk
Ikke all arbeiderklassekultur er verneverdig. Men det er ikke sikkert at politikere, helsemyndigheter og andre fra øvre middelklasse forstår «den brukne neses estetikk», for å parafrasere tittelen på det eneste norske doktorgradsarbeidet om boksemiljøet.
For det handler ikke om å denge løs og skade motstanderen. Det handler om å danse rundt i ringen i selvforsvar og straffe motstanderen når hun ikke holder tritt. «Float like a butterfly, sting like a bee», som Muhammad Ali formulerte det.
Samtidig er grunnprinsippet umulig å misforstå: Slå eller bli slått. Nettopp denne enkelheten kan kanskje virke banal i et land der idrett helst skal foregå i vakker norsk natur eller på lag. For dem med litt røffere smak kan ærligheten i et par hansker være nøyaktig det som appellerer.
Helseaspektet er det beste argumentet for fortsatt forbud. Men om selve boksingens idé er problemet, feller man kulturelle smaksdommer. Fektingens idé er å stikke hverandre med kårder, uten at noen vil forby dét. Så ligger da også Oslos fremste fekteklubb på Bygdøy, mens den beste bokseklubben ligger på Jordal, et stykke øst for Akerselva.
- Nevrolog Knut Wester utfordrer kulturminister Linda H. Helleland og statsminister Erna Solberg: Er ikke en hjerneskade fra eller til så farlig?
Selvforsvar
Aggressive boksere blir sjelden gode. For å nå langt i boksesporten må man dyrke tålmodighet, smidighet, konsentrasjon og disiplin foruten egen styrke.
Slike dyder er en del av boksingens natur, selv om de ikke er så lett å få øye på med den middelklassens briller. Er du forarget over at boksere har som formål å slå til hverandre, har du sannsynligvis slike plantet på nesen. Og da frykter man jo ofte slag mot ansiktet.
- Les også sportskommentator Ola Bernhus: «Stevnet var en sammenhengende fornedrelse, der utrente utlendinger var hentet inn for å bli rundjult av norske boksere»