Det ordner seg ikke alltid for snille gutter. Det må noen tørre å si | Ingeborg Senneset

Adrian Lorentsson våger. Ikke bare står han frem — han står for noe. Derfor er det ekstra gledelig at Tabuprisen 2017 går til ham.

Når priser og premier deles ut, er gjerne vinneren den som har seiret.

Den som har sprunget lengst. Den som har løftet tyngst. Den som har slått flest. Den som har samlet flest poeng. Ganske ukomplisert, egentlig.

Med åpenhet og psykisk helse er det annerledes.

Da er det ikke lenger så enkelt som å være mest åpen. Det er ikke om å gjøre å si mest eller rope høyest. Det er ikke en delekonkurranse, hvor den som har avdekket mest, er den som er aller best. Tvert imot.

Alle som har jobbet med psykisk helse, vet at åpenhet har sine skyggesider.

Det som virker, har bivirkninger

De som er åpne om egne erfaringer, bidrar med knagger som kan gjøre den offentlige samtalen bedre. Men åpenhet er, som med alt annet som har en virkning, ikke uten bivirkninger.

For det første kan vi bli lurt til å tro at det er nok åpenhet om det å slite psykisk, bare fordi psykiske utfordringer blir omtalt så ofte.

En undersøkelse analysebyrået Retriever gjorde for NRK i vinter, viste at antall saker der kjendiser «snakker ut» om psykiske problemer, har mer enn doblet seg siden 2010.

For det andre kan vi få et inntrykk av at det er det vellykkede, friskere, har-møtt-veggen-men-nå-er-ting-bedre-imaget, som er betingelsen for å ta del i åpenhetskulturen.

Eller som kommunikasjonssjef i Mental helse Ungdom, Adrian Lorentsson, formulerte det i en kronikk hos NRK Ytring: «Man må ha kommet seg gjennom en vanskelig tid og nærmest fremstå som fugl føniks før det er greit å åpne seg.»

For det tredje kan de sterke stemmenes gjerne fortjenstfulle innsats føre til at de tyngre psykiske lidelsene, med sin lite forside-vennlige appell, havner i skyggen.

Arnhild Lauveng, tidligere schizofrenisyk, nå psykolog, har påpekt at temaene på de siste ni verdensdagene for psykisk helse har vært lettere og forbigående psykiske lidelser.

«Ikke ett nevner spesifikt livskvalitet for langtidssyke, psykoser, traumer, reduksjon av tvang, rett til individuell tilpasset behandling eller andre tema som er viktig for mange med langvarige plager.»

«Det ordner seg ikke alltid for snille gutter»

Åpenhet kan ikke lenger bare handle om å stå frem. Det må handle om å stå for noe.

Slik som nevnte Adrian Lorentsson. Han mottar i dag Tabuprisen for å bryte ned fordommer og tabuer om psykisk helse.

Lorentsson har ikke bare nøyd seg med å stå frem i mediene – han har kritisert medienes dekning.

Vi trenger de som orker å kritisere åpenhjertige kjendiser, selv om de er noe av det mest bejublede glansede blader fronter.

Vi trenger de som tør ta den upopulære – og livsviktige – byrden ved å si at «livet er ingen fest. Det ordner seg ikke alltid for snille gutter.»

Det er når vi tør bevege oss ut på skyggesidene, at vi finner de som trenger lys.

Kommentaren er opprinnelig skrevet som en tale i forbindelse med Tabuprisen 2017, som i dag tildeles leder av Mental Helse Ungdom, Adrian Lorentsson. Tabuprisen er en hederspris som deles ut av styret i Rådet for psykisk helse. Journalisten har ingen bindinger til organisasjonen eller prisvinneren.

Twitter: @Ingeborgborg

Facebook: IngeborgSenneset

Snapchat: ingeborgsenn

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter