Maktkamp som frikort | Andreas Slettholm

Ikke alle rykter er sanne. Også derfor bør de tas på alvor. Ikke minst under maktkamper.

Før #metoo utløste hoderulling i norsk politikk, advarte angivelig Anniken Huitfeldt mot at rykter om seksuell trakassering kan brukes i maktkamper.

Hendelsen på et møte i Arbeiderpartiets stortingsgruppe kan ha vært med på å utløse julekjøret mot Trond Giske og resten av ledelsen. Ap-kollegene reagerte. Fortsatt har hun ikke forklart på noen troverdig måte hva hun mente. Spesielt ettersom hun i senere skal ha skrevet i en Facebook-gruppe at «hun fikk rett» i sin advarsel.

Helt usannsynlig er det vel ikke at hun snakket i kodespråk om Trond Giske – siden mannen allerede da var vel kjent både som en maktspiller og som forfulgt av rykter om tilnærmelser til det motsatte kjønn.

Ikke troverdig av Siv Jensen

Det føles uansett lenge siden. Nå er det på borgerlig side ballen ruller. Erna Solberg håndterer den mest alvorlige saken politikken har sett i #metoo-komplekset. Mandag beordret statsadvokaten undersøkelse av en av historiene om Kristian Tonning Riise.

Og Siv Jensen baler fælt med Ulf Leirstein-saken.

La det være sagt: At finansministerens ikke kan huske at to personer, uavhengig av hverandre, varslet henne om Leirsteins planer om å ha sex med en 15-årig FpU-er, er ikke troverdig.

Hun nekter ikke for at det har skjedd. Jensen har sogar «respekt for at de hevder det».

Men hun kan bare ikke erindre disse samtalene om gruppesex, stortingsrepresentanter og mindreårige. Når heller ikke andre sentrale tillitsvalgte, som tidligere FpU-sjef Espen Teigen, kan huske, virker det som om amnesi er foretrukken metode for å håndtere ubehagelige saker.

Statsministeren får vurdere om hun kan leve med en finansminister med så dårlig hukommelse. Vi andre får da regne med at de som husker episoden, snakker sant.

• Aftenposten mener: Grenser til det utrolige at Høyre i så liten grad har evnet å ta vare på de mest sårbare i partiet

En alvorlig unnlatelsessynd

Den ene av dem, Jon Gåsvatn, har vært åpen om at han sa fra i forbindelse med nominasjonsstriden i Østfold Frp. At han ville ha plassen Leirstein fikk, kan ha gjort at saken ikke ble grepet fatt i, mener Gåsvatn selv.

For åpenbart kan konkurrenter bruke negativ informasjon til å ramme noen, eksempelvis i kamp om et verv. Det har helt sikkert skjedd mange ganger også.

Men maktkamper er ikke et unntak i politikken, snarere tvert imot.

Politikk er maktkamp, også om posisjoner internt. Det er en alvorlig unnlatelsessynd å bruke maktkamp som unnskyldning til ikke å komme til bunns i rykter, varsler og informasjon om trakassering, ulovligheter og annen dårlig oppførsel.

Snarere er det gjerne når det blir strid om verv at historiene virvles opp. Mange som kanskje har latt et overtramp fare, blir provosert når overtramperen turer ufortrødent videre.

Og i det hele tatt er tanken om at historier om upassende oppførsel ikke skal komme i betraktning når man velger sitt mannskap, et feilspor.

• Ulf Leirstein (Frp): Trekker seg fra alle verv

Kan være rammende, men sant

Også Arbeiderpartiets interne omgang med Giske-ryktene ser ut til å være preget av en antagelse om at noen ønsker å ramme ham politisk.

Men det kan jo være at en del av Trond Giskes «motstandere» i partiet er motstandere fordi de har mislikt oppførselen hans.

På samme måte kan tekstmeldingene om Ulf Leirstein opprinnelig ha blitt spredt rett og slett fordi noen har ment – som sant er – at oppførselen var helt uakseptabel.

Tankefeilen ligger i å tro at eventuelle skjulte agendaer og posisjonering gjør informasjonen falsk og varslene mindre troverdige. Det er ikke minst skadelig for ofrene, som i en slik logikk reduseres til ammunisjon i interne kriger, i stedet for å bli tatt alvorlig som mennesker med ubehagelige opplevelser i partiet.

Hvis gjerningspersonene på toppen av det hele anses som dyktige og verdt å ta vare på, er veien kort til mer eller mindre bevisst ignoranse.

Ikke alle rykter er sanne

Ikke alle rykter er sanne. Men også derfor bør de tas alvorlig, ikke minst av hensyn til dem som er utsatt for dem.

Ofte vil det være et åpenbart riktig steg å konfrontere vedkommende med den foreliggende informasjonen.

Det har ikke skjedd med Ulf Leirstein og i begrenset og utilstrekkelig grad med Kristian Tonning Riise og Trond Giske.

Det viser en fraværende interesse hos partiledelse og øverste administrasjon for å komme til bunns i hva som foregår i egen organisasjon.

• Les mediekritiker Anki Gerhardsens fine tekst: Dette er en tid for fri sex og full angst

Dyrekjøpt erfaring

Erfaringene partiene gjør seg nå, er dyrekjøpt, gitt hvor rammende disse sakene er. Ikke minst for rekrutteringen. Hverken for unge samfunnsengasjerte eller foreldrene deres fremstår ungdomspartiene som spesielt attraktive for tiden.

Men forhåpentlig vil partienes håndtering av varsler om enhver type upassende oppførsel bli mye mer profesjonell. Det er vanskelig å spå om fremtiden, men akkurat nå virker det sannsynlig at det blir en varig forbedring.

Det må i hvert fall være slutt på at «maktkamp» blir et frikort som gjør at man kan slippe unna med hva som helst av oppførsel.