Kommentar

Fra tostatsløsning til enstatsproblem

  • Harald Stanghelle
    Kommentator

«En gavepakke til den israelske høyresiden», kaller kommentatoren Chemi Shalev i avisen Haaretz talen som palestinernes president Mahmoud Abbas på fredag holdt for FNs generalforsamling.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mandag skal statsminister Benjamin Netanyahu innta den samme talerstol og det rapporteres at han vil gå til motangrep.

Eller som Israels statsminister sa det i en annen av sine taler til FNs generalforsamling: «Jeg er ikke kommet for å bli populær, men for å fortelle sannheten.»

Utvidet kløft

Slik fortsetter Abbas og Netanyahu å utvide kløften mellom israelere og palestinerne.

For den vanskelige sannhet ingen av de to forteller sine folk i klartekst er at troen på en tostatsløsning ikke lenger er til stede.

I drøyt to tiår har tostatsløsningen vært et mål og et håp. Fortsatt forteller ferske meningsmålinger at et flertall av israelerne sier ja til dette. Det samme gjør palestinerne, men det er ingen realisme at dette er mulig å få til.

I sin berømte Kairo-tale like etter presidentinnsettelsen i 2009 varslet Barack Obama at en løsning på den israelsk-palestinske konflikten skulle prioriteres. Det ga håp om at den ferske presidenten hadde en plan vi andre ikke så konturene av. Det hadde dessverre ikke verdens mektigste leder. Nå har også president Obama gitt opp, etter at utenriksminister John Kerry i måned etter måned har forsøkt å finne en vei frem til en avtale. Det har vært en heroisk, men nytteløs innsats.

Ingen vilje

Barack Obama kan nå konstatere at han har mislykkes i sitt idealistiske forsett om løse denne vanskeligste av alle konflikter. USAs president har nok også friskt i minnet sine tap de gangene han har utfordret og presset Israels statsminister. Det har vært ydmykende for Obama.

LES OGSÅ:

Les også

Abbas får kjeft av amerikanerne

Statsminister Benjamin Netanyahu og den israelske høyresiden er ikke i nærheten av å ha vilje til de kompromissene en tostatsløsning vil kreve, og palestinerne på sin side er splittet og kraftløse.

Derfor tar president Abbas i bruk de store ordene om folkemord fra FNs talerstol for slik å snakke mer til hjemmepublikumet enn til verden. Og derfor passer denne uforsonlige retorikken en israelsk høyreside som nekter å innse at en tostatsløsning er det som vil tjene Israel best.

Økt radikalisering

Alternativet er et enstatsproblem. Et Israel som må bruke stadig mer brutale midler for å undertrykke en voksende palestinsk minoritet på et okkupert område. Resultatet av dette kan bli en internasjonal isolasjon som kommer til å plage israelerne. Verre er likevel hva det både har gjort, og kommer til å gjøre med Israel selv.

Hvordan enstatsproblemet vil oppleves fra et palestinsk perspektiv, er en helt meny av lidelse. Den vil helt sikkert stimulere til økt radikalisering og gjennom den føre til at voldsspiralen øker. Det er ikke til å unngå.

For vi ser stadig tydeligere at palestinernes moderate lederskap er taperne i det spillet som har foregått de siste årene.

Og nå er det den snart 80 år gamle Mahmoud Abbas som med sin hissige FN-retorikk fremstår som taperen – både internasjonalt og hjemme hos sine egne. Det er en taperrolle andre har tvunget på ham nå når de aller fleste ser at den tostatsløsning Abbas har jobbet for i over 20 år, mer og mer tar form av en illusjon.

Det er på tide at dette blir satt på den internasjonale dagsordenen. For det er grenser for hvor lenge det er mulig å tviholde på en tostatsløsning de fleste ser det ikke er realisme i. Ikke minst ser både den israelske og palestinske grasrota dette.

Konfliktsmitte

Nå er dessuten verdens mektigste ledere opptatt med andre konflikter enn den uløselige innerst i Middelhavet. Denne høsten er det kampen mot det president Obama i FN kalte «dødens nettverk» som gjelder:

«Vi samles her i et veikryss mellom krig og fred, mellom kaos og integrering, mellom frykt og håp ...», var hans måte i beskrive situasjonen verden nå står overfor i møtet med det barbariske IS.

KOMMENTAR:

Les også

Dialog er krevende, mens boikott er lett

De samme ordene kunne vært brukt om den israelsk-palestinske konflikten.

Den kommer ikke til å forsvinne om den nå tones ned av verdensledere som med all mulig grunn er frustrerte over at det er har vist seg umulig å komme noen vei. For den kommer til å smitte over på andre konflikter.

En blodig tragedie

Den glitrende israelske forfatteren Amos Oz reflekterte en gang over at det innenfor teaterverdenen finnes to ulike måter å skrive slutten på en tragedie:

Hos Shakespeare er sluttkampen heroisk, scenen er dekket av blod, men de fleste er døde. Hos Tsjekov er alle desillusjonerte, ingen er vinnere, men de er nå likevel stort sett i live.

Og overført til Midtøsten-konflikten slo Amos Oz fast at han foretrakk den tsjekhovske slutten på tragedien.

Nå spørs det om det om ikke det snarere går mot en lang periode med mer kamp, enda flere tapte liv og mindre tro på fremtiden.

Og det er i det siste den virkelige tragedien ligger.

  1. Les også

    Netanyahu: Hamas fikk ingen krav innfridd

  2. Les også

    Ønskelistene i Gaza-konflikten

  3. Les også

    Klagestorm mot NRKs Gaza-dekning

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Da Sverige gikk i svart

  2. KOMMENTAR

    Svenskarnas parti: Brenner for de ulmende ideene om rase og rasehygiene | Ingeborg Senneset

  3. KOMMENTAR

    Kampen om oppmerksomheten

  4. KOMMENTAR

    Mer av det samme

  5. KOMMENTAR

    Prinsesse på skolevei | Harald Stanghelle

  6. KOMMENTAR

    Nei, obligatorisk vaksine er ikke tvangsmedisinering. Og ja: Nå er det på tide å innføre det. | Ingeborg Senneset