Moralske skylapper

Sexkjøp, innvandring og OL-boikott er moralske spørsmål, men moralen må vektes ned av kunnskap, ellers blir den moralisme.

Joacim Lund skriver at det må være greit å bruke moralske argumenter for sexkjøploven. Sexarbeid er et moralsk spørsmål, og hensikten med loven er å endre folks holdninger, slik at markedet forsvinner. Da hører moral hjemme i debatten, skriver han.

Andre har vært inne på det samme, i ukene etter at Tanja Rahm delte historien om sin mørke tid som sexarbeider. Agnes Ravatn skriver at hun opplever sexkjøp som prinsipielt galt. Hun ser praktiske argumenter for og mot, men følelsen av at dette er en gal handling, et overgrep, setter alt annet i skyggen.

Og alle er enige om én ting: Det må være lov å snakke om moral uten å bli beskyldt for moralisme.

«Moralist». Skjellsordene vi bruker gjenspeiler verdiene våre. Jeg kaller deg slem, du kaller meg moralist. For det er det som teller, å være god, men ikke for god. Akkurat passe god.

Å bli kalt kunnskapsløs svir mindre. Flere trekker selv fram at de ikke vet så mye om de praktiske konsekvensene av kampen mot sexarbeid. Eller de avspiser den praktiske debatten med noen setninger, og bruker resten på moral.

I veien for kunnskap

Er «moralist» noe mer enn et skjellsord? Jeg tror det. Moralisme er moral som brukes feil, slik at et moralsk prinsipp stiller seg i veien for kunnskap, klare tanker, og andre viktig moralske prinsipper.

Motstandere av sexarbeid begår ofte denne feilen. De tenker på én ting – dette er galt – og glemmer andre sider av saken:

At kampen mot sexarbeid gjør livet enda vanskeligere for mennesker som allerede har det vanskelig. At aktive sexarbeidere selv ikke ønsker hjelp som umyndiggjør dem, selv ikke fra angrende tidligere kolleger. At det er noe utopisk over drømmen om å avskaffe sexmarkedet, og hvis utopien feiler har all lidelsen vi utsatte sexarbeiderne for vært forgjeves.

Når alle vil snakke om moral, og ingen om kunnskap, får man ikke med seg at politiet bruker hallikparagrafen til å jage sexarbeidere fra hus og hjem. Man får ikke vite hvordan kampen saboterer rutinene sexarbeidere bruker for å trygge arbeidshverdagen sin. Man lytter ikke til hvordan de mest utsatte sexarbeiderne selv beskriversituasjonen sin. Man sprer myter om menneskehandel ukritisk.

Det er sikkert mulig å ta alt dette inn over seg og fremdeles støtte kampen mot sexarbeid. Men jeg ser lite til den bevisstheten. Jeg ser i stedet en mangel på interesse for effekter og bieffekter. Det er en sånn vanskelig praktisk debatt. Den får ekspertene ta. Det viktige er at dette er galt .

Og det er det som er moralisme: Moralen som en eneveldig konge som har stengt seg inne i palasset sitt.

Den mest nyanserte kritikken av sexarbeid kommer faktisk fra konservative religiøse som Espen Ottosen og Warsan Ismail. Er det fordi de er vant til å omgis av verdier som ikke er deres egne? Verdiflertallet har lettere for å bli overmodige.

Retten til å bestemme hvem som er slemme

Nylig sa jeg at kjennetegnet på «moralvenstre» er at de er mer opptatt av å få bestemme hvem som er slemme enn å forsvare ideene sine. Hvis jeg skriver en faktatungartikkel om innvandring blir det lite bråk, selv når den utfordrer premissene for norsk innvandringspolitikk. Men hvis jeg synser om at Document, som noen mener er slemme og farlige, ikke er slemme og farlige likevel, da farer folk opp.

Og hvis du virkelig vil skape debatt skal du lage en teit vise om asylsøkere.

Dette er broren til moralismen: Moraldebatter breier seg ut fordi alle føler at de kan delta. Hvis man derimot blir fortalt at moderate innvandringskritikere har bedre støtte blant pessimistiske innvandringsøkonomer enn moderate innvandringsliberalere har blant de optimistiske, faller de fleste av lasset. Eller de stoler på magefølelsen: Dette håper jeg er sant/usant, derfor er det slik.

Det er ikke meningen å moralisere over moralisme. Det skulle tatt seg ut! Det er ikke umoralsk å være moralist. Det er bare feilsporet.

Og jeg kunne sagt det samme om «moralhøyre». Alle gjør dette.

Omfavner kunnskapsløshet

Det er ikke bare moralister som omfavner kunnskapsløshet, men i blant også de som angriper moralisme.

Mímir Kristjánsson mener at politikere ikke trenger å boikotte OL i Sotsji, for også Norge gjør gale ting i blant, og flere amerikanske stater har «like strenge lover mot homofili som det er i Russland». Jeg skulle likt å vite hvor i USA politiet arresterer mennesker for å holde plakater som sier at homofili er greit, mens de lar nazistiske borgerverngrupper torturere homofile ustraffet.

Det er forståelig at pressesekretæren ved den russiske ambassaden vil ha oss til å tro at boten på 16.500 kroner Fuck for Forest fikk for å ha hatt sex i Oslo domkirke kan sammenlignes med de to harde årene i arbeidsleir Nadezhda Tolokonnikova og Maria Aljokhina i Pussy Riot fikk etter en parodisk rettsak. Det er tross alt jobben hans. Vi andre har ingen unnskyldning for uvitende relativisme.

Da jeg skrev om de mange andre mørke sidene ved Putins Russland som Sotsji-OL er en hyllest av – korrupsjonen, maktmisbruket, krigen mot sivilsamfunnet — reagerte flere med at det virket overdrevet. Så ille kan det da ikke være? Men alt har solid dekning.

Det er ille. Det er verre andre steder, men det er nå dette skjer, og det er i Sotsji vi har mulighet til å ta stilling til det.

I møte med kunnskap som fører med seg moralske forpliktelser reagerer mange med å gjemme seg bak sin egen uvitenhet. «Dette har jeg ikke hørt noe om, og det finnes nok flere sider av saken. La oss bevare roen, og ikke rives med av moralsk panikk.»

Kunnskap er skummelt. Det kan endre verden du tror du lever i. Da må du kanskje endre deg selv også.

«Forskning viser»

Andre vil heve seg over alle moralske debatter, og bare snakke om hva som «fungerer». Bak kjølige påstander om hva «forskning viser» ligger det gjerne et brennhett moralsk premiss på lur.

Markedsøkonomi «fungerer», det vet vi nå. Men jeg forstår de som sier at det ikke er så enkelt. For det ligger moralske vurderinger i bunn, om personlig frihet, økonomiske forskjeller, og trygghet. Jeg liker de verdiene, men det er juks å trumfe dem gjennom uten debatt.

Og når noen sier at et klimatiltak ikke er «samfunnsøkonomisk forsvarlig» bygger de på en moralsk vurdering om hvor viktig det er for oss at etterkommerne våre skal ha det godt.

Få har mer makt enn den som kan levere tall som får moralske vurderinger til å fremstå som vitenskapelige nødvendigheter.

I noen debatter trenger vi faktisk mer moral, ikke mindre. Men også der er kunnskap løsningen. Desto mer du vet, desto vanskeligere er det å lure deg med på noe du egentlig mener er galt.

Men i de heteste debattene har vi altfor mye moral. Dette er tilbud og etterspørsel.

Alle har moral å tilby, og alle vil høre om det, så da er det det vi får. Kunnskapen er det verre med. Få har den, og få vil høre om den.

Dermed kan folk skrive ting som «jeg vet ikke så mye om dette, men her er det jeg føler om saken», uten å rødme.

Flere artikler av Bjørn Stærk kan leses på essays.bearstrong.net.