Kommentar

Kunsten å holde seg for nesen | Trine Eilertsen

  • Trine Eilertsen
    Trine Eilertsen
    Sjefredaktør

KrF-leder Knut Arild Hareide sa lite om samarbeid da han holdt tale i landsstyret i partiet lørdag. Foto: Braastad, Audun / NTB scanpix

Venstre har brukt tre måneder på å lære å holde seg for nesen uten at det synes. KrF jobber med å skjønne at det er nødvendig.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Parallelt med at Venstre avviklet landsmøte og prøvde ikke å snakke om partilederens privatliv, holdt Knut Arild Hareide en tale for landsstyret i KrF. Den skal være starten på veien videre for KrF, en vei som må ta partiet bort fra det utydelige sentrum, i en eller annen retning som velgerne kan forholde seg til.

Det høres klønete ut. Og det er det. Den som skal prøve å si noe om hvilken vei KrF går, må ty til kremlologien. Da kan det være greit å starte med det vi vet.

Uklarhet sliter

Vi vet at KrF gjorde et historisk dårlig valg i høst, og at partiet har selvransaket seg frem til at en uklar samarbeidsstrategi bidro til det dårlige resultatet.

Dessuten vet vi at KrF umiddelbart etter valget tok et steg bort fra statsministeren partiet gikk til valg på, ved å avvise muligheten for en ny runde med samarbeidsavtale eller regjeringsdeltagelse.

Til slutt vet vi at Venstre, som var KrFs partner i forrige periode, hoppet mer eller mindre rett fra en debatt om Frp skulle være hovedfiende til regjeringsdeltagelse - med Frp. Partiet unte seg riktignok en diskret feiring av at Sylvi Listhaug er ute av regjering, men Frp-leder Siv Jensen ble møtt med overveldende applaus da hun besøkte Venstre-folket på Gardermoen lørdag.

Et slags steg til venstre

Resten må vi tolke oss til. Et sted å gå inn er å lytte til talen Knut Arild Hareide holdt lørdag, omtrent samtidig med at Venstre tok nye steg i retning av en narkotikapolitikk og familiepolitikk som får det til å gå kaldt nedover ryggen på Hareides partifeller.

Med unntak av passasjen om bioteknologi og noen setninger om frivillighet, pekte talen i retning av at partiet tar et steg til venstre. I distriktspolitikken legger KrF seg tett inntil Senterpartiet. I den økonomiske politikken er forskjellene til Arbeiderpartiet marginale. Og i skolepolitikk og temaet barnefattigdom kan SVerne nikke gjenkjennende til Hareides ord.

Kremlologien slår inn når vi observerer at flere rådgivere, deriblant Hareides nærmeste, er hentet fra sentrum-venstre-miljøet rundt Tankesmien Agenda. Nestleder Olaug Bollestad markerer tydelig tilhørighet i venstrefløyen i partiet i nesten alle saker. Hun er langt synligere enn den andre nestlederen, Kjell Ingolf Ropstad, som plasseres på høyrefløyen i partiet.

KrF har jobbet mot sin foretrukne statsminister i saker som Nobelkomiteen, byggeskandalen på Stortinget og til slutt Listhaug. Med unntak av i budsjettet, har KrF ofte stemt med opposisjonen, mot regjeringspartiene, i mindre saker. Videre er det vanskelig å spore den helt store sorgen over at kristenkonservative KrFere som Marita Moltu i Bergen melder seg ut.

Håper å gå i pluss

Alle partier som sliter med sprikende forventninger fra velgerne, må ta noen klare valg. De valgene må gjøres vel vitende om at partiet vil miste en gruppe velgere for å vinne noen andre. Håpet er at regnskapet går i pluss til slutt. Akkurat nå, når KrF opplever medlemsvekst i kjølvannet av Listhaug-dramaet, er det nok fristende å tenke at et steg til venstre ikke behøver å koste så mange velgere. Men det er en sterk erkjennelse i KrF av at partiet er dypt og genuint splittet i samarbeidsspørsmålet. Det er heller ikke så enkelt at splittelsen går mellom tillitsvalgte og velgere, selv om det er et tema at grunnfjellet til KrF består av velgere som heller mer mot høyre enn mot venstre i mange spørsmål. Uansett grunnholdning, er det få som ikke ser at KrF må unngå å gå inn i en ny stortingsvalgkamp uten å være en del av et styringsalternativ.

Ikke en vei for Ap

Et av alternativene er, eller var, å samarbeide med Ap. Men hvis KrF har problemer, kan de ganges med ti i Ap. Der prøver flere å få debatten inn i et spor som handler om hvor langt til venstre partiet må gå for å demme opp for den økte oppslutningen om SV og Rødt. Noen vasne verdikompromisser med KrF, som har valgt kampen mot sorteringssamfunnet og liberalisert bioteknologilov som viktigste signalsak, står neppe på listen over løsninger i Ap. På disse områdene er det, tross uttalt skuffelse over liberaliseringen i Høyre, Erna Solbergs parti som har vært mulig å regne med. Hareide brukte da også landsstyretalen til å utfordre Erna Solberg og Høyre: Går det galt, sett med KrF-øyne, med den nye bioteknologiloven, er det mye mindre igjen av det som binder de to partiene sammen.

Litt neseholding må til

Problemet for KrF er at det ikke nødvendigvis er Solbergs problem om KrF blir skuffet over den nye bioteknologiloven. Partiet har ikke så mange valg som det håpet det hadde, den gangen Hareide tiltrådte som partileder, og drømte om å bygge et sterkt sentrum. Kanskje må KrF også innse at politikk handler om å ville - og om å holde seg litt for nesen med jevne mellomrom for å få det som de vil. Venstre har brukt knappe tre måneder på å lære seg kunsten. Så vil nok Hareide gjerne se om det også betyr at Venstres velgere får med seg at partiet får det som vil. Men Venstres erfaringer hjelper bare KrF et stykke på vei.

De to partiene er ikke blitt likere i løpet av helgen.

Les mer om

  1. Kommentar Trine Eilertsen
  2. Verdidebatt
  3. Knut Arild Hareide
  4. Bioteknologi
  5. Erna Solberg
  6. Venstre (V)
  7. Trine Eilertsen

Kommentar Trine Eilertsen

  1. KOMMENTAR

    En hyllest til Utredningsinstruksen

  2. KOMMENTAR

    Erna Solberg nevnte ikke de andre med ett ord

  3. KOMMENTAR

    Siv Jensen trakk teppet bort under SSB-sjefen

  4. KOMMENTAR

    «Den som tror Listhaug har lært, må tro om igjen»

  5. KOMMENTAR

    Eilertsen: Kun Frp kommer styrket ut av denne krisen