Kommentar

Skjulte penger | Einar Lie om Panama Papers

  • Einar Lie
    Professor i økonomisk historie, Universitetet i Oslo

I en krevende verden full av pengemakt og rufsete regimer, og med selskaper som vil være der skattene er lavest, kan vi risikere å vente lenge på den dagen da bankierer underlagt sekretesse blir sittende alene i sitt paradis, skriver Einar Lie. Bilde fra Panama i april. Foto: Arnulfo Franco

Vi kan ikke være sikre på noe her i livet, bortsett fra døden og skatter, skrev Benjamin Franklin, en av USAs «founding fathers». Han tok nok feil. I vår verden er det bare døden som er uavvendelig.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mediene har i det siste flommet over av nyheter omkring personer hjemme og ute som har benyttet seg av skatteparadiser. Så langt er det ingen bomber av islandske dimensjoner som er detonert for kjente nordmenn. Men nyheten om DNBs sekretessebelagte ordninger har skapt en debatt om vi skal akseptere plasseringer i land som er listet som skatteparadiser.

Einar Lie

Statlige fond er blitt kritisert for å ha plassert penger i slike land. Flere politiske partier, sist Arbeiderpartiet, har signalisert at dette nå bør ta slutt. Det finnes gode argumenter for dette – men det finnes også argumenter til støtte for dagens paradispolitikk, som tillater slike investeringer.

Politikk og hemmelighold

Begrepet «skatteparadiser», «tax hagens» på engelsk, er historisk sett nokså nytt, selv om virksomheten det beskriver, går langt tilbake. Begrepet ble først vanlig etter siste verdenskrig, i tiårene da skattenivåene økte, og bedrifter og stater på hver sine måter forsøkte å finne hvilesteder for store pengesummer, med lav beskatning og høy konfidensialitet. I denne perioden fikk man også en rekke nye, suverene stater som kunne beskytte banker, penger og klienter.

Dette var på ingen måte bare noe utlendinger drev med. Store penger ble av banker og privatpersoner plassert utenfor det strengt regulerte norske kapital— og valutamarkedet. Men heller ikke norske myndighetsorganer holdt sin sti ren.

Les også

Nå starter det moralske oppgjøret på Island, skriver Helene Skjeggestad

En av de mest lurvete operasjoner i håndteringen av norske offentlige finanser finner vi i bidraget til rederiers finansiering av skip kontrahert ved norske verft på 1960— og 70-tallet. Norges Bank plasserte flere hundre millioner kroner – store penger den gang – på svært lavt forrentede konti i britiske og amerikanske banker. Derfra ble de i hemmelighet lånt ut på gunstige betingelser for at norske og senere utenlandske redere skulle plassere byggeordrer i Norge.

Motivet var trolig å skjule subsidieringstiltaket for andre land i OECD-området. Men heller ikke Stortinget, som er landets bevilgningsmyndighet, var skikkelig informert. Saken ble kjent utad på 1980-tallet, men den skapte nok større rystelser innad i styringsapparatet enn den gjorde i offentligheten.

Den lange skattejakten

Gjennom de store oppvaskene omkring kjente skjulte formuer i utlandet på 1980- og 1990-tallet, endret holdningen til skjulte transaksjoner seg i statsadministrasjonen. Den enkeltsaken som utvilsomt har preget det statlige arbeidet sterkest, er Jahre-saken, norgeshistoriens desiderte største og dyreste skattejakt, som gikk over nesten 30 år. Første del av saken ble gravd grundig frem av Alf R. Jakobsen. Den siste dramatiske fasen har derimot fått forbausende lite oppmerksomhet.

Bobestyrerne var tidlig på 1990-tallet i ferd med å slippe opp for penger uten at noen skjult formue var innen rekkevidde. Det fikk da en statsgaranti på 100 millioner kroner, som senere måtte økes. Det lå en betydelig finansiell og politisk risiko i dette, men statsministeren, Gro Harlem Brundtland, var glassklar på at restene av formuen skulle spores opp og hentes hjem til felleskassen. Uten en stekt uttrykt politisk vilje til å drive saken videre, ville de som hadde overtatt formuen, fått glade dager. Garantien ble gitt mot stemmene fra FrP, i senere behandlinger av garantien falt også Høyre fra.

Det er ikke opplagt at det gir mening å argumentere for at skatteparadiser bør lage avtaler for informasjonsutveksling med Norge, for deretter å forby norske fond å bruke dem.

Gjennom de neste to tiårene ble det nedlagt et enormt stort arbeid, via London og til Cayman Island, gjennom en serie rettssaker og forlik, og tallrike møter med beilere til den skjulte formuen. Innsatsen til bobestyrerne har vært høy. Men også i Finansdepartementet la saken beslag på en forbløffende stor arbeidsinnsats fra høyere embetsmenn, og bidro til å bygge engasjement og kunnskap omkring skatteunndragelser og -paradiser. Saken fikk dessuten betydning for konkrete skatteavtaler som ble inngått underveis i arbeidet.

Fasit da boet innstilte sitt arbeid for noen få år siden, var en netto gevinst for skattekreditorene på vel 400 millioner kroner, etter at enorme drifts- og advokatutgifter var betalt.

De tapte paradiser

I den vestlige verden i dag er jurisdiksjonene som kombinerer hemmelighold med lav eller ingen skatt for utlendinger, sterkere kritisert enn før. OECD-landene har siden 1990-tallet arbeidet for å begrense skatteparadiser. Etter 11. september har amerikanske myndigheter blitt skeptiske til fremmede jurisdiksjoner som kan skjule penger som finansierer terror.

Flere frivillige organisasjoner har argumentert for en frontal, aggressiv linje, der bruk av skatteparadiser unngås, for statlig kontrollerte fond. Linjen fikk et stykke på vei støtte av det såkalte Kapitalfluktutvalget i 2009 med blant andre Eva Joly som medlem. Utvalget mottok hard kritikk fra Finansdepartementet i en høringsrunde, og siden kom det ikke opp av skuffen.

Økonomiredaktør Ola Storeng kommenterer:

Les også

Varsleren som varslet så sent

Den etablerte, finansdepartementale linjen har vært en gradvis og omfattende arbeid sammen med OECD og nordiske land, og en mengde bilaterale avtaler med tidligere eller eksisterende paradiser for utligning av skatt og utveksling av informasjon. Tanken er over tid å innsnevre antall jurisdiksjoner som tilbyr trygge havner for skjulte formuer. Dette har gitt resultater i form av store innrapporteringer av formuer på tilsammen flere titalls milliarder for norske skattytere i møte med tapte paradiser.

Men det hjelper naturligvis ikke for u-land med ledere som ikke kan eller vil etablere slike avtaler, og som i mange sammenhenger blir hardere rammet av mulighetene til å skjule formuer og plassere selskaper der skattene er lavest.

Ut med statlige fond?

Oljefondet, som uansett ikke betaler skatt til hjemlandet, har plasseringer i det som regnes som skatteparadiser. Mange investeringsobjekter ligger her; fond og selskaper søker mot disse finansielle knutepunktene, på grunn av lav eller ingen skatt, naturligvis, men også fordi de har velutviklede og aksepterte juridiske rammeverk.

Oljefondets plasseringer er konsentreres til land med skatteavtaler. Man kan i prinsippet forby også dette. Men det er ikke opplagt at det gir mening å argumentere for at skatteparadiser bør lage avtaler for informasjonsutveksling med Norge, for deretter å forby norske fond å bruke dem.

Et brudd med den gradvise, pragmatiske politikken kan uansett begrunnes med at vi prinsipielt ikke vil ha noe med slike land å gjøre, eller at de best bekjempes ved at hvert enkelt land bestemmer seg for å avslutte all kontakt med skatteparadiser.

Men i en krevende verden full av pengemakt og rufsete regimer, og med selskaper som vil være der skattene er lavest, kan vi risikere å vente lenge på den dagen da bankierer underlagt sekretesse blir sittende alene i sitt paradis.

Twitter: @lie_einar

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  • Hør Trine Eilertsen om denne saken, i vår politiske podkast, Aftenpodden. Hør og abonner via Itunes på telefonen din her, via desktop her, eller lytt herfra med ett klikk:

Les mer om

  1. Kultur
  2. Skatteparadis
  3. Panama papers

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Norge er en pådriver i kampen mot internasjonal skatteplanlegging | Siv Jensen og Hans Christian Holte

  2. ØKONOMI

    De Grønne krever norsk Paradise Papers-granskning

  3. ØKONOMI

    Dette må du vite om skatteparadiser

  4. ØKONOMI

    Tangen slipper skatt på milliardinntektene: – De pengene går aldri innom Norge

  5. ØKONOMI

    Nå er svarte penger i utlandet på vei ut i lyset

  6. ØKONOMI

    I syv år har Hans Christian Holte tatt inn tusenvis av milliarder kroner. Snart skal han dele dem ut.