Kommentar

Syv punkter om det nye Norge

Hva nå – fire måneder etter at terrorhandlingene rystet Norge og fire dager etter at terroristen ble erklært utilregnelig? Hva er veien videre for det flerkulturelle Norge?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Antallet norske 17–24-åringer med innvandrerforeldre som tar høyere utdannelse øker for eksempel sterkt, og er høyere enn gjennomsnittet for alle ungdommer i Norge, skriver Knut Olav Åmås. THOMAS WINJE ØIJORD

Tidlig om kvelden 19. juli er jeg på vei fra Oslo til Ringerike. Da jeg passerer Utøya, ser jeg aktivitet der ute – den offisielle starten på AUFs sommerleir er klokken 18.00. Jeg er på vei for å møte Amal Aden (28) – tidligere gatebarn i Somalia, nå forfatter av tre bøker, alenemor med to barn og kritiker av intoleranse og liten integreringsvilje i enkelte minoritetsmiljøer.

Knut Olav Åmås Kolstad Tom A./Aftenposten

Hun er et strålende bilde på det nye Norge, det flerkulturelle samfunnet som Anders Behring Breivik ville skyte i stykker og bombe i filler.

Sensitivt og hudløst

Bare den terrorsiktede har ansvar for sitt politisk motiverte, høyreekstreme massemord 22. juli, selv om han eventuelt ikke blir straffet. Debattene som er hvirvlet opp for å granske samfunnet rundt ham, har tidvis vært ubehagelige og smertefulle, preget av posisjonering og stigmatisering.

Norge er blitt mer sensitivt og hudløst etter 22. juli. De fleste debattene er uansett avgjørende å ta. Den omstridte diagnosen som strafferettslig utilregnelig gjør ikke kamp mot ekstremisme mindre presserende.

Hvilket debattklima trenger Norge nå? To punkter:

1

Samfunnsdebatten er noe av det Norge har grunn til å være mest stolt av både før og etter 22.7. – den er omfattende, åpen og inkluderende. Debattene må fortsette å ha veldig stor takhøyde og speile landet på godt og vondt. En absolutt grense for ytringer går ved oppfordringer til vold eller kriminelle handlinger og hat mot konkrete personer eller grupper. Vi i mediene har et spesielt ansvar for å sikre høyere nivå på nettdebattene vi redigerer.

2

Like viktig som de absolutte grensene for ytringsfriheten, er den skjønnsmessige utøvelsen av hva som skal publiseres i debatten. Hva har vi lært om det etter 22.7.? Jo: Å legge enda større vekt på språk, tone og presisjonsnivå, granske argumenters kvalitet, dyrke nyanser og tøff saklighet, sky generaliseringer, sjekke fakta og si imot. Lært å spørre: "Hva mener du? Hva er følgen av det du sier?"

Hva er de viktigste temaer i det nye Norge fremover? Fem punkter:

3

Det er 600 000 innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre i Norge. Halvparten har bakgrunn fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Av og til får vi inntrykk av at det meste går galt både med integrering og holdninger overfor minoriteter. Det stemmer ikke. Antallet norske 17–24-åringer med innvandrerforeldre som tar høyere utdannelse øker for eksempel sterkt, og er høyere enn gjennomsnittet for alle ungdommer i Norge. Resultatene er ofte strålende, særlig for jentene. Videre: 72 prosent synes innvandrere beriker det kulturelle livet i landet.

På den annen side: Skepsisen til ny innvandring har økt de siste årene. I 2010 sier 53 prosent at vi bør ikke slippe inn flere innvandrere i Norge. 49 prosent mener at integreringen fungerer dårlig. Halvparten av befolkningen synes innvandrere bør bestrebe seg på å bli så like nordmenn som mulig.

4

Integreringen og utformingen av nye, flerkulturelle samfunn er fortsatt noen av de største spørsmål i samtiden. De har med verdi og identitet å gjøre; hvem vi er og vil være. Et samfunn som skal henge sammen, trenger et sterkt grunnlag av felles verdier – ingen som helst relativisme når det gjelder de universelle menneskeretter. Å påpeke at noen opptrer frihets— og individfiendtlig, er det stikk motsatte av diskriminerende, det er rettighetsorientert.

Et eksempel: Noen av oss skrev om problemene med å være homofil muslim for et tiår siden og ble beskyldt for å stigmatisere utsatte minoriteter. Først denne uken så jeg likestillingsminister Audun Lysbakken (SV) si at kampen for homofile med innvandringsbakgrunn "vil være en av de største frigjøringskampene vi vil se i det norske samfunnet fremover". Hvorfor tar den så mye tid? Amal Aden står frem som lesbisk muslim i intervjuet jeg gjør med henne den omtalte julikvelden, og forklarer tregheten slik:

"Det dreier seg om motstand mot alt som markerer frihet og individualitet."

5

Det er to hovedmåter samfunnet endrer seg på i retning av en ny, moderne norsk identitet. Den ene er gjennom politiske vedtak. Den andre gjennom å endre kulturen og mentaliteten i samfunnet. Vi trenger begge. Men Norge er et samfunn fiksert på offentlig sektor, mange venter at stat og kommune skal løse alle problemer. Dette ensidige fokuset reduserer tempoet i integreringsprosessene, fordi sivilsamfunnet som integreringsarena blir for dårlig utnyttet: Alle organisasjonene, idretten, alt det frivillige arbeidet.

6

Rasisme, hat mot muslimer og andre minoriteter, holdninger med potensial til å bruke vold og konspirasjonsteorier, har fått lys på seg siden 22.7. Alt dette finnes. Ekstremisme i samtlige former må bekjempes med alle midler, fra fri og åpen debatt til overvåking, enten det gjelder høyreekstremisme, militant islamisme eller annet.

Vanligere er hverdagsdiskrimineringen. Den høyt kvalifiserte tamilen med det vanskelige, lange navnet og to mastergrader som ikke blir innkalt til ett jobbintervju etter 200 søknader, de unge boligsøkende minoritetsnordmennene med utmerkede referanser som alltid opplever at leilighetene snappes av andre, de norsk-afrikanske venninnene som opplever at køen til utestedet uten unntak stopper foran akkurat dem. Slik har også unge nordmenn det i 2011, de opplever å stå utenfor. "Det norske vi" er tidvis pinetrangt.

7

Politikere og medier har vært en stor del av fiendebildet til Anders Behring Breivik. De forherliger etnisk mangfold, mener han. Det kan ses helt motsatt: Politikere og medier er snarere ekstremt fiksert på problemer og har løftet frem altfor lite av det som fungerer i det flerkulturelle Norge. Fremover blir det avgjørende å synliggjøre den vellykkede integreringen, i et land med borgere som har bakgrunn fra 200 land.

Debatt og frihet

Amal Aden er perfekt integrert i det norske samfunnet, men lever med alvorlige trusler fra både majoritets- og minoritetsnordmenn for den hun er.

Sent om kvelden 19. juli er jeg på vei tilbake fra Ringerike til Oslo. Ved Utøya kan jeg se enda større aktivitet nå, flere er kommet til AUF-leiren. Jeg tenker på noe Amal Aden sa før jeg dro. Hun nekter å gi seg, og sier: "Jeg håper og tror på en enda åpnere samfunnsdebatt og vil kjempe enda hardere for frihet."

knut.olav.amas@aftenposten.no

twitter.com/KnutOlavAmas

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    På en søndag: La oss snakke om frihet | Per Edgar Kokkvold

  2. KULTUR

    Knut Olav Åmås: Deler av offentligheten er blitt en slagmark. Jeg er redd vi bare har sett begynnelsen.

  3. KOMMENTAR

    Snakk med, ikke bare om

  4. KOMMENTAR

    Dagen da Norge er ett

  5. KOMMENTAR

    Krekar og alle de andre

  6. KOMMENTAR

    Snakk med, ikke bare om