Kommentar

Til minne om mennesker som lyste

  • Knut Olav Åmås
    kultur- og debattredaktør

I går var AUF-ungdommen tilbake på Utøya. Under minnemarkeringen sto både taler og sang på programmet. NTB Scanpix

1000 entusiastiske AUF-ere i gressbakken foran den enkle, rødmalte scenen på Utøya i går. Det er det sterkeste uttrykk for Norge ett år etter terrorhandlingene.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ettårsdagen etter terrorangrepene var breddfull av sterke inntrykk og verbale og kunstneriske uttrykk — med den nasjonale minnekonserten på Rådhusplassen sent i går kveld som det bevegende og tidvis poetiske musikalske høydepunktet. Fra Tine Thing Helseth, via nyskrevne sanger fra både deLillos og Bjørn Eidsvåg, til Bruce Springsteen, foran 50-60 000 våte og forblåste deltagere.

Norge som samfunn er utvilsomt av og til blitt ubegrunnet forherliget etter 22. juli i fjor. Men da jeg sent i går kveld stod skulder ved skulder med massemorderens forsvarer Geir Lippestad og hørte Bruce Springsteen og Steven van Zandt fremføre «We shall overcome», måtte jeg likevel spørre meg selv:

Hvor ellers er det mulig å oppleve noe sånt. Og hva gjør det mulig?

Menneskelighet og politikk

Det er AUF-arrangementene på Utøya i går ettermiddag som vil sette de dypeste sporene etter seg - av samme grunn som de overlevendes vitneforklaringer i rettssal 250 i Oslo Tinghus sent vil bli glemt. For de viste ikke bare den maksimale menneskelighet, men var også kraftfulle politiske markeringer mot ekstremisme og menneskeforakt.

Slik også statsminister Jens Stoltenberg i sin håndfull taler i går greide å kombinere budskapet om demokratiets slitestyrke med det om kjærlighet og mellommenneskelige forhold.

Virkningene varer

Utøyas fremtid har vært gjenstand for heftig uenighet og diskusjon internt i AUF og Arbeiderpartiet i sommer. Men hvis det å «ta Utøya tilbake» betyr noe, tror jeg det var nettopp det som skjedde på Utøya i går ettermiddag.

Akkurat dét burde være en tankevekker for dem som mener at «22. julieffekten» - de styrkede politiske idealene etter terroren - allerede er historie og bare til å bli pinlig berørt av. Effekten eksisterer ennå. Ikke minst i går fikk vi bekreftet at det finnes nye generasjoner av politisk engasjerte til å virkeliggjøre den.

Lysende mennesker

— Vi har en ungdom vi ikke har fortjent i dette landet, sa Tunsberg-biskop Laila Riksaasen Dahl under minnegudstjenesten i Hole kirke ikke langt fra Utøya.

«Det var mennesker som lyste » sa hennes bispekollega, preses Helga Byfuglien, omtrent samtidig i Oslo Domkirke - og tenkte på dem som ble drept. Men med de samme ordene kunne hun like gjerne ha snakket om dem som fylte Utøya i går.

Mot likegyldighet

Motstanden mot likegyldigheten er sannsynligvis det fremste holdningsmessige resultat av det siste året, som statsminister Jens Stoltenberg var inne på da han snakket til AUF-erne på Utøya i går ettermiddag.

Det finnes mange som mener at de tallrike verbale haterklæringene mot romfolk de siste par ukene, viser at enhver virkning av stemningsbølgen etter 22. juli forlengst er glemt.

Jeg tror de tar feil. For hatet møter motstand. Det ville ikke møtt så sterke reaksjoner fra så mange hold før 22. juli i fjor.

For mange store ord?

Skeptikere og kynikere mener at en slik nasjonal minnedag byr på for mye av det gode. Jeg er ikke enig. Om ikke alle små eller store ord refererer til en situasjon som er virkelighet i dag, er de uttrykk for hva slags virkelighet noen ønsker å skape. Det vet politisk engasjerte mennesker.

Dette var nettopp det Danmarks statsminister Helle Thorning-Schmidt understreket for ungdommene i gressbakken på Utøya: «Slutt aldri å drømme».

Det er det flere enn noensinne som ikke har tenkt å gjøre. Og de har AUF-leder Eskild Pedersens ord fra Utøya med seg i bagasjen: «Tusenvis av ungdommer, fra Lindesnes i sør til Svalbard i nord, viderefører engasjementet til de vi mistet. Dere er det klareste svaret på terroren.»

Over hele Norge

Minnedagen i går var innholdsmettet over hele landet, siden terroren rammet mennesker over det meste av Norge. På én eneste dag fikk vi gjennomtenkte symbolske og kunstneriske uttrykk i en lang, lang rekke. De ble enkle symboler på det nye alvoret som terroren har påført, eller tilført, Norge.

Det begynte allerede i morgentimene med kransenedleggelse i Regjeringskvartalet. Stemningen var spesiell, mellom de lett spøkelsesaktige regjeringsbygningene tildekket av presenninger og sponplater, og med nesten like mange politifolk og sikkerhetsvakter til stede som norske og utenlandske mediefolk.

Et enkelt alvor

Minnegudstjenesten i Oslo Domkirke like etterpå ble en like enkel og verdig seremoni. De talte ordene var ikke så mange. I likhet med flere av arrangementene i går var det korte taler og omhyggelig utvalgt musikk som stod i sentrum. Det skaper et enkelt alvor for å markere de 77 drepte, flere hundre skadede og tusener av direkte berørte.

Et lite bilde: Tre 13-14 år unge AUF-jenter hånd i hånd på vei til nattverd med hver sin røde rose. Samtidig var et lite rosehav i ferd med å vokse frem på plenen utenfor - og små rosesjøer rundt omkring i hovedstaden.

Helga Byfuglien fremhevet i sin preken i Oslo Domkirke et underbelyst dilemma for overlevende og etterlatte det siste året: Nemlig dette at «tapet og sorgen er blitt utsatt for flombelysning - et flomlys som det har vært vanskelig å leve i nærheten av. For selv om fellesskapets støtte er verdifull, blir det krevende når dyp personlig sorg er en del av offentligheten».

Også en politisk dag

Gårsdagen var langtfra bare en sorgtung dag for å minnes de drepte og skadede i Oslo og på Utøya, og for å støtte deres venner og familie. Det var like mye en tungt politisk dag, i den konstruktive optimismens tegn.

Slik sett blir noe av det viktigste fremover å kaste mer lys over den politiske dimensjonen ved 22. juli, som høyreekstrem terrorisme med nyfascistiske trekk: Hva vet vi egentlig om hvor mange nye som det siste året er blitt fenget av terroristens budskap, som han har greid å spre så ettertrykkelig?

Ubehagelig og smertefullt

Det er tankevekkende at de unge politikerne som ble hardest rammet av terroren for et år siden, er noen av dem som klarest greier å holde fast idealene for kritikk og åpenhet, som i praksis kan være både ubehagelige og smertefulle. Utøya-overlevende og tidligere nestleder i AUF i Oslo, Per Anders Torvik Langerød, sa til Aftenposten i går at hatet må frem i lyset, samtidig som tabuene i samfunnsdebatten må være få og mangfoldet av meninger stort.

AUF-leder Eskild Pedersen uttrykte det slik i Oslo Domkirke i går: «Gjerningsmannen valgte sine dødelige våpen og frarøvet mange deres fremtid. Folket valgte andre våpen: Ordene, rettsstaten og demokratiet. Det siste året har vist oss hva som er sterkest.»

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Bli rasende!

  2. NORGE

    Fotoreportasje: 22. juli fem år etter

  3. KOMMENTAR

    Klar for Generasjon fremtidshåp

  4. NORGE

    Solberg: – Ønskelig, men krevende å få 22. juli-senteret til det nye regjeringskvartalet

  5. POLITIKK

    Erna Solberg: – Å markere denne dagen er alltid tungt

  6. KULTUR

    Erna Solberg: – Grusomt å se ofre for kulene 22. juli bli fortalt at de burde dødd på Utøya