Lommebokens brannfakler

Anders Lange var ingen debattant. Han argumenterte sjelden. Han var den demagogiske folketaleren med suveren forakt for fakta og spilleregler, skriver Harald Stanghelle.

I dag er det 40 år siden en av vår tids viktigste politiske taler ble holdt: Anders Langes tale i Saga kino.

Dette er en kommentar. Kommentarene skrives av Aftenpostens kommentatorer eller fast tilknyttede spaltister. Kommentarene gir uttrykk for skribentens analyser og meninger. Hvis du ønsker å svare på kommentaren, kan du lese hvordan her.

«Samfunnet er en stor frase», erklærte den 68-årige redaktøren, kenneleieren og partistifteren foran 1500 entusiastiske tilhørere.

Det ble starten på det som nå er det livskraftige Fremskrittspartiet — Stortingets største opposisjonsparti. Et parti som under Carl I. Hagens ledelse utviklet seg til å bli en meget sentral premissleverandør for det politiske klimaet her i landet. Og et parti som har hatt større innflytelse på vår samfunnstenkning enn de fleste liker å innrømme.

Men det begynte med Anders Lange og hans Saga-møte.

Fornærmelser

Talen -  som finnes nedskrevet fra et lydbåndopptak fra selve møtet -  er ikke så lett å lese. For det er en svært så muntlig tale, full av Anders Langes innfall og utfall, sidespor og improvisasjoner, usakligheter og fornærmelser.

Harald Stanghelle

«Juge-Per,» kalte han Per Borten. KrF ble til «Jesus-partiet», mens LO-toppene ble kalt «svindlere». Kåre Willoch fikk merkelappen «Norges eldste foster», mens Lars Roar Langslet ble til «Norges eldste konfirmant».Alt til kinosalens humrende anerkjennelse.

«De av dere i salen som mener vi er født for statens skyld, de må gå, for de opptar plass», slynget han utover sine tilhørere. Ingen gikk, men mange applauderte.

For både budskap og form sprengte den tids referanserammer. Tankene var ikke spesielt originale, men likevel opplevde mange det som om Anders Lange turte der andre tiet. Han hevet seg over sakenes kompleksitet og reformenes krevende langsomhet og erklærte at det holdt lenge for ham at «nordmennene liker å stå på egne ben, og ikke på andres».

Stusslig budskap

Anders Lange var ingen debattant. Han argumenterte sjelden. Han var den demagogiske folketaleren med suveren forakt for fakta og spilleregler.

Derfor var han da også et fyrverkeri på talerstolen, men ofte skremmende hvis man tok det han sa på alvor.

Som 17-åring var jeg en av de rundt 15 000 han samlet på Youngstorget på det siste store folkemøtet før stortingsvalget i 1973. Til stor begeistring skjelte han ut sine motstandere og drakk sin berømte egglikør. Aldri kommer jeg til å glemme avslutningsordene: «Nå må dere gå ut og være brannfakler!», ropte Anders Lange ut over folkemengden. «Brannfakler for deres egen lommebok!»

Som ung idealist syntes jeg det var et stusslig budskap til et velfødd folk. 40 år senere synes jeg i grunnen det samme.