Kommentar

Drømmen om Hillarywood

  • Cecilie Asker
    Cecilie Asker
    Avdelingsleder
Kvinner i toppsjiktet av amerikansk politikk blir ikke bare bedømt i offentligheten for innsatsen i sin profesjonelle jobb som politiker, men også for sin innsats som hustru og mor, mener vår kommentator.

ROLLEMODELL. I 2016 kan amerikanerne velge sin aller første kvinnelige president. På TV-skjermen har de allerede tørrtrent i flere år.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Demokratene var ikke de eneste som jublet da Hillary Rodham Clinton annonserte sitt presidentkandidatur på søndag, også i Hollywood spratt champagnekorkene i taket.

Underholdningsindustrien har lenge hatt en sterk fascinasjon for Hillary og hennes politiske karrière, og jevnlig brukt hennes som inspirasjonskilde til rollefigurer på tv-skjermen.

At virkelighet og fiksjon muligens kan møtes i presidentvalget i 2016 gjør henne bare enda mer attraktiv som rollemodell.

Nyanser av sølvrev

Etter suksessen med Aaron Sorkins dramaserie The West Wing, fikk den politiske TV-serien et realt oppsving i popularitet, og i dag er de mer populær enn noen gang.

Men selv om det er stor forskjell på kloke Jed Bartlet (Martin Sheen) og korrupte Frank Underwood (Kevin Spacey) er det likevel begrenset hvor mange sølvrever man kan bruke i hovedrollene før man får følelsen av bare å snu bunken.

Derfor har Hollywood lenge vært på jakt etter kvinnelige rollefigurer til presidentembetet som kan skape mer mangfold, og dermed gjøre sjangeren levedyktig lenger.

Varmet opp amerikanerne

Geena Davis var en av de første til å spille en kvinnelig president i en amerikansk dramaserie.

Med unntak av smale humorserier og sci-fi-serier var Commander in chief fra 2005, med Geena Davis i hovedrollen, den første amerikanske tv-serien som portretterte en kvinnelig president.Tidspunktet for lanseringen var på ingen måte tilfeldig, da det ville gi en god synergieffekt for serien hvis virkelighet og fiksjon overlappet hverandre med presidentvalget i 2008.

Denne kalkulerte planen gikk ikke kritikerne hus forbi. Både kristenkonservative Traditional Values Coalition og flere konservative kommentatorer i mediene gikk så langt somå påstå at TV-serien hadde én klar agenda, nemlig å varme opp amerikanerne til tanken om en kvinnelig president.

Geena Davis og Hillary Clinton fikk ikke den gang mulighet til å regjere side om side, da begge ble slått ut etter første runde. I fiksjonsverden plukket president Allison Taylor opp tråden igjen i tv-serien 24 i 2008, mens Hillary har valgt å vente til 2016.

Allerede inntatt godstolen

I høst var tv-skjermene preget av tv-serier med kvinnelige rollefigurer med presidentambisjoner, til den grad at fenomenet ble omtalt som Hillarywood.

I Scandal proklamerer presidentfruen Mellie Grant at hun vil følge i sin manns politiske fotspor, i The Good Wife gjør Alicia Florrick det samme, i House of Cards legger Claire Underwood til rette for en fremtidig politisk karrière, i State of Affairs har en kvinne allerede inntatt godstolen i Det hvite hus, og Madam Secretary må hovedrolleinnehaveren foreløpig nøye seg med å være utenriksminister.

Hovedrollen i Madam Secretary er tydelig inspirert av Hillary Clinton

Sistnevnte serie har ikke bare basert mye av hovedrollen som Elizabeth Faulkner McCord på Hillary Clinton, men serien er også inspirert av en konkret hendelse i Hillarys politiske karrière, nemlig Benghazi-høringene i 2012.

Få kvinnelige forbilder

Så hva er grunnen til at Hillary Clinton i større eller mindre grad har vært enerådende som inspirasjonskilde for det amerikanske serieuniversets kvinnelige politiske rollefigurer?

En åpenbar årsak er mangelen på valgmuligheter. Skal man hente inspirasjon fra virkeligheten, er det ikke så mange i toppsjiktet som egner seg ennå, i hvert fall ikke ifølge Hollywood.

Den eneste andre kvinnelige toppolitikeren som har inspirert en hovedrolle er så langt senator Kirsten Gillibrand, som også er nevnt som inspirasjonskilde for Elizabeth Faulkner McCord I Madam Secretary.

Er både sterk og svak

En annen årsak er at Hillary Clintons offentlige personlighet allerede rommer både sterke og svake sider.

På den ene siden har hun som tidligere USAs førstedame, senator og utenriksminister, blytung politisk tyngde. På den andre siden har hun blitt tvunget til å dele ett av sine trolig mest sårbare og ydmykende øyeblikk på privatfronten med hele nasjonen.

Kombinasjonen av det som anses som styrker og svakheter i det politiske spillet gir henne akkurat den kompleksiteten som man leter etter i en hovedrolle i Hollywood.

Alicia Florrick i The Good Wife prøver å gå i sin manns politiske fotspor.

Man skal heller ikke undervurdere den bonusen det gir serieskaperne å kunne spille på forholdet mellom Bill og Hillary, noe som blir gjort i både The Good Wife, House of Cards, Political Animals og Scandal.

Er motivert av utro etemenn

Ved første øyekast kan det virke som om det er virkeligheten som etterligner kunsten, og ikke omvendt. Men selv om utviklingen i underholdningsindustrien har gått raskere enn virkeligheten er det liten tvil, om at ideen om Hillary som president kan finne lenger tilbake enn noen av de nevnte tv-seriene.

Og kanskje er det til og med et resultat av en gjensidig avtale i kjølvannet av Bill Clintons sexskandale i 1998?

Det kan i hvert fall virke som om serieskaperne er overbevist om den teorien, for både i Scandal, Political Animals og i The Good Wife vekkes hovedrolleinnehavernes politiske ambisjoner først til live etter at de har hamlet opp med utro ektemenn i offentligheten.

Er kynisk, ikke viljesterk

Selv om det finnes spor av Hillary i samtlige av serieuniversets kvinnelige toppolitikere, kanskje med unntak av Selina Meyers i Veep , er det fortsatt stor forskjell på kvinnelige presidentkandidater i TV-serier og i virkeligheten.

Men det er likevel verdt å merke seg at de deler flere av de samme kulturelle utfordringene. Ikke minst at klassiske tegn på styrke for menn, som autoritet, handlingskraft og gjennomføringsevne, ikke får den samme verdien når de bæres av en kvinne.

Særlig ser man det i House of Cards hvor Claire anses som kald og kynisk, mens mannen hennes anses som viljesterk og målbevisst. Claire opplever også at forventningene om moralske og etiske valg er høyere hos henne enn hos menn som klatrer den samme maktstigen.

Minner Claire Underwood om Hilary Clinton? Se «Serieskolen House of Cards-spesial» her:

Fikk seg mann og stebarn

Et annet fellestrekk er at de kvinnelige politikerne på skjermen i større grad ikke bare blir bedømt for sin profesjonelle jobb som politiker, men også for sin innsats som hustru og mor. Mangel på slike familieroller blir sett på som mangel på viktige kjerneverdier.

Det fikk kongresspolitikeren Jackie Sharp i House of Cards erfare, da hun ville sikte seg inn på en høyere politisk stilling. Til slutt måtte hun bite i det sure eplet, og skaffe seg mann og stebarn.

Må vekke empati

For kvinnelige politikere som drømmer om et presidentembete, både i fiksjonsverden og i den virkelige verden, er det nok en forutsetning for suksess å innse at det i praksis fortsatt er forskjellige regler som gjelder for kvinner og menn.

En ting er å være en råtass i de politiske hestehandlene på bakrommet, som vi har lært om i alt fra The West Wing til House of Cards . Men når valgdagen kommer så stemmer folk til syvende og sist på dem de liker best.

I den anledning kom Chelsea Clintons første datter, som ble født I høst, akkurat som bestilt. For ingenting oser empatisk, varm og medmenneskelig, som en nybakt bestemor.

Les også

    Les mer om

    1. Kultur