Kommentar

Hvorfor så stille?

  • Joacim Lund
    Joacim Lund
    Kommentator
Islamsk råd har måttet tåle hard kritikk for ikke å ta tydelig avstand fra Profetens Ummah. Mandag denne uken holdt rådets generalsekretær, Mehtab Afsar, appell under den store demonstrasjonen utenfor Stortinget.

Denne uken klarte endelig norske muslimer å fremstå som samlet mot islamistisk ekstremisme. Hvorfor tok det så lang tid?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

At norske muslimer har et omdømmeproblem, tror jeg få er uenige i. Hvem som har ansvaret for det, derimot, det er en annen skål. Den siste uken har jeg registrert at mange muslimer holder mediene ansvarlig, etter å ha lest negativt vinklede saker om sine trosfeller gjennom mange år. Det er en litt for komfortabel ansvarsfraskrivelse.

Tydelige konflikter

Helt rene hender får vi aldri, vi journalister, om vi så skrubber dem såre og røde. Vi har en tendens til å løfte frem motpolene i debattene. Ikke bare for å lage kioskveltere, men for å oppfylle samfunnsoppdraget vårt. Vi skal legge til rette for en reell debatt, også når meningene som fremføres er upopulære. Der kommer Ubaydullah Hussain inn i bildet. VG ble kritisert for å sende et tre kvarter langt intervju med ham.

På Tahrir-plassen i 2011 kunne man få inntrykk av at sosiale medier var årsaken til den arabiske våren. Fersk forskning viser at Facebook og Twitter ikke gir oss flere minoritetsstemmer eller mer nyanserte debatter - men tvert imot en "spiral of silence".

Jeg mener det var en grei vurdering. Det skapte engasjement på den andre siden av bordet, og vi fikk en engasjerende debatt med stor avstand og høyt konfliktnivå. Et demonstrasjonstog, til og med. Vel og bra. Men generelt er det ikke helt uproblematisk bare å stikke mikrofoner opp i de ansiktene som roper høyest.Les også:

Les også

Profetens Ummah og Ubaydullah Hussains budskap ble revet i filler

Vanlige, usynlige folk

Inntil nå tror jeg mange har sett på Hussain og andre ekstreme stemmer som representative talsmenn for hele den muslimske delen av befolkningen. Hussain er selvfølgelig ikke mer representant for norske muslimer enn Fjordman er talsmann for norske kristne, men jeg skjønner godt at han har forsøkt å iscenesette seg selv som det. Hittil har han jo lykkes ganske godt.

Den store, store moderate majoriteten av norske muslimer har plystret og sett en annen vei. Men hvorfor?

Med unntak av noen få, tykkhudede, muslimske samfunnsdebattanter, har få protestert. Den store, store moderate majoriteten av norske muslimer har plystret og sett en annen vei. Men hvorfor?

Demokratisering av meninger

Under den arabiske våren husker jeg et nyhetsbilde av en ung mann i demonstrasjonstog. I hendene hadde han en plakat med Facebook-logoen. Sosiale medier ble omtalt som verdens største demokratibevegelse, det som skulle sørge for at alle får slippe til, at alle blir hørt.

Om vanlige muslimer i Norge har følt at de tradisjonelle mediene ikke vil lytte til dem, kunne de ikke da bare hevet stemmen i sosiale medier?

Om vanlige muslimer i Norge har følt at de tradisjonelle mediene ikke vil lytte til dem, kunne de ikke da bare hevet stemmen i sosiale medier? Jo, opplagt. Men det er ikke så enkelt, hevdes det i en forskningsrapport fra amerikanske Pew Research Center som ble publisert tirsdag denne uken.

Stillhetens spiral

The spiral of silence . Det er det forskerne kaller det når folk kvier seg for å ytre sine meninger offentlig, i frykt for at vennene skal være uenige i det som blir sagt. Ikke noe nytt, det er et helt vanlig fenomen, og det fantes før internett. Det som er nytt, er at Facebook og Twitter, i motsetning til hva vi har trodd, ikke har gjort det enklere å ytre seg.

Det som er nytt, er at Facebook og Twitter, i motsetning til hva vi har trodd, ikke har gjort det enklere å ytre seg.

Kongstanken har vært at sosiale medier skulle tilby mange nok diskusjonsarenaer til at de fleste følte seg komfortable, og at det ville gi oss flere minoritetsstemmer og en mindre polarisert debatt. Det har ikke skjedd. De som roper høyest blir hørt – også der.

Kan ikke tvinge noen

Mediene kunne sikkert gjort mye annerledes for å nyansere bildet av muslimer i Norge. Men vi har altså for lengst sluttet å dra til Grønland for å lage gladsaker om eksotiske, spennende dufter og frodige, fargerike innvandrere som er fine folk selv om de er annerledes enn oss. Det tror jeg alle er tjent med.

Ikke utestenger mediene grupper heller, mitt inntrykk er tvert imot at de store mediene har jobbet hardt i mange år for å løfte frem muslimske stemmer i samfunnsdebatten. Men vi kan ikke tvinge noen. Som Yousef Assidiq sier: «Hvis vi ikke tar debatten selv og om vi ikke selv engasjerer oss, så vil noen andre gjøre det for oss. Da kan vi faktisk ikke klage om resultatet ikke blir som vi ønsker eller håper».

Spiralen snur

I forrige uke ble Assidiq truet med halshugging dersom han skrev om Profetens Ummah. Han vet at det koster noe å delta i samfunnsdebatten. Men han er ikke en av få lenger.

Denne uken ble det mainstream å ta offentlig avstand fra ekstremistene. Følger vi resonnementet fra Pew-forskningen, er det nettopp det som skal til for å snu spiralen. Kanskje vil flere norske muslimer slynges ut av stillheten og inn i en mer nyansert debatt, i både tradisjonelle medier og sosiale medier. Inshallah.

Islamsk råd har måttet tåle hard kritikk for ikke å ta tydelig avstand fra Profetens Ummah. Mandag denne uken holdt rådets generalsekretær, Mehtab Afsar, appell under den store demonstrasjonen utenfor Stortinget.

Les mer om

  1. Kultur